onsdag 29. juni 2011

Hvorfor gjør jeg dette ?

 jeg var kjempeskeptisk til dette med oprasjon.. skulle en kirurg omorganisere/kutte vekk,stemple,stifte mine indre organer. For what ? forde jeg ikke klarte å gjøre endringene og trene meg tilbake til den formen jeg en gang hadde.. Ikke fa'n om det skulle skje, kom bare ikke på tale. For all del ,jeg hadde selv insikt til selv å se at det hadde vært greit å få av endel kilo.. Men det gjør man da ved å leve sunt og trene.. Jodda. ingen problem 50 kg med litt innsats.. tar det før frokost.. Der var jeg..

så dro jeg på Nimi på Helgelandsmoen. 14 ukers opphold med store ambisjoner og dette skulle gå så smertefritt at slaktern (kirurgene) kunne holde kniven langt unna meg.. Men.. hva var dette da ? kroppen sa nei... jøsses, den så jeg ikke komme... det er ikke tull engang. Hjernen sa "kom igjen, dette klarer du så greit atte". Joda jeg pøste på det jeg hadde, presset meg selv til og godt forbi alle fornuftige grenser.. Så en dag i styrkerommet, ***KNAAAAAAS***, en skjerende smerte og tårene spratt. Full fart på sykestua, så på ringerike sykehus for mer undersøkelser. Hva hadde jeg gjort nå da. I den venstre anklen min var det slått løs brusk og denne lå å fløt i leddet, En liten strek i regninga kan en si. Men jaja, hva nå da. Jeg var så dum at jeg fortsatte treningen. Jeg fikk ikke lov å gå så mye på det ,men sykle kunne jeg gjøre så lenge jeg var forsiktig. Jeg forsiktigi ? hadde da ikke mulighet til det. Jeg skulle jo ned i vekt, kunne ikke da sitte å småpadle på en sykkel, Neida, her skulle det taes i. Så hadde vi spinning time. Jeg koste meg på sykkelen, musikken pumpa og jeg padla på som en galing. BANG.. der låste anklen seg.. jeg var ikke langt unna å fly hodestups over sykkelstyret. litt av ett syn.. Da var det mer eller mindre kroken på døra. Jeg fikk streng beskjed om at dette var på kanten av hva som var lurt. Og da brevet kom fra Ahus om at jeg skulle inn til undersøkelser og oprasjon for å få ut bruskbitene måtte jeg slutte av oppholdet, surt som bare fy.. 2 uker igjen, men jeg fikk med det viktigste da.
Så kom jeg på Ahus.. Der ville de ta en MR eller CT scan (husker ikke ifarta hvilken), men så spurte de, hvor mye veier du ? , jo jeg fortalte det.. vel sa de, da var det bare å glemme hele greia. Maskina var ikke laget for så store mennesker og jeg ble sendt slukøret hjem med beskjed om at å trene med den anklen gjore jeg på eget ansvar og ble formant om hva som kunne skje..

Hele oppholdet på Nimi var i mine øyne totalt bortkasta.. MEN var det så ? jeg lærte en stor lekse der, hard trening er ikke så veldig lurt når man har en BMI på over 45... Da setter fysikken sine grenser, uansett hvordan innsatsviljen er så setter kroppen stopp.. Hva skulle jeg gjøre nå da, jeg kjørte en laaang tur, er da jeg tenker og vurderer best. Dagen etter ba jeg fastlegen sende henvisning og søknad om vektoprajon. Med kraftig lymfødem i den ene foten, og en ødelagt ankel i den andre, en rygg som hadde fått seg en kraftig smell i hinderløypa. Da var det ikke stort andre alternativer. På den kjøreturen fant jeg ut og kom fram til at oprasjon var det som var.. jeg kunne la være å gjøre noe, da ville vekten før eller senere sende både diabetes og alskens slags andre styggdommer min retning. jeg pratet med en god veninne som hadde vært igjennom dette og hun hadde bare lovord. Så kom jeg i kontakt med flere.. og jo mer jeg pratet med folk som hadde vært i samme situasjon jo mer sikker ble jeg på at dette er for meg.

Men hvordan skulle jeg innrøme at jeg hadde "tatt feil" i å blånekte for oprasjon ??, Det var en hard nøtt å svelge, men slukøret fortalte jeg min kone først hva jeg hadde kommet fram til. Ho var så glad at tårene spratt.. at jeg endelig hadde sett lyset. *pustet lettet ut* dette var da ikke så ille.. Så fortalte jeg det til nærmeste familie, kjempestøtte og alt var helt på G.. Så tenkte jeg med meg selv en stund (noen måneder). Venner og kolegaer spør jo hva jeg skal gjøre nå siden treningen gikk på tverke... mange er bekymret for meg. Pokker heller, jeg valgte å være helt åpen om dette. Jeg får kjempestøtte og alle jeg har pratet med mener at dette er det riktige og at jeg er kjempetøff som faktisk har sett "lyset" og søker hjelp. Og ennå at jeg holder dette åpent slik at de som kjenner meg slipper å tenke på åssen skal det gå med sten arne. Jeg så til slutt at dette absolutt ikke er noe tabu område i det heletatt ,men når en har ett overvektsproblem og kroppen ikke vil sammarbeide, så er dette en løsning som til syvende og sist redder liv. Jeg har "sett" hvilken vei jeg kunne ha endt opp på om jeg ikke valgte å gå for denne behandlingen.

Vær stolt av den avgjørelsen du har tatt, vis alle at du rakrygget har tatt ett standpungt om å komme overvekten til gangs. Du har valgt en behandling som er drastisk ,men nødvendig. Du vil få masse støtte, noen drittsekker vil du sansynligvis møte, men de aller aller fleste vil støtte deg i din kamp mot vekta. Og jo mer åpen du er, jo mer støtte får du og det har jeg erfart de siste 2 årene at det er veldig godt å ha den støtten bak deg

onsdag 22. juni 2011

En formiddag hos kirurg for evaluering til overvekts behandling

Så var dagen jeg har sett fram til lenge med spenning, masse tanker , grøss og gru for vekta .Ja i det heletatt..

Vel dette er hva som skjedde.

jeg troppet opp på Aker rett før 0930, god tid som altid.. Heisen opp i 4 etasje og stakk nesa innafor døren til ekspidisjonen. Ei veldid hyggelig sykepleier sendte meg sporenstreks to etasjer ned for å ta pusteprøve.. Jo det var jo en grei sak det, Fikk på neseklype og skulle blåse av all makt og holde inn i noe maskineri jeg er sikker på jeg har sett i en sci-fi film eller serie.. Den likna på en androide med en masse stesj på... Iallefall vel blåst og gresspollen allergi utavhelsikken tatt i betraktning hadde jeg mer eller mindre normal lungekapasitet, Så den ble bestått med glans.

Med dokumentasjonen i hånd var det rett opp i 4 etasje igjen der det var tur på vekt og blodtrykk... og her kommer det jeg IKKE satt pris på idag.. først på vekta som desværre viste betraktelig mer en det jeg hadde sist.. og at ingen av vektene jeg er på kan være enige er for meg ett stort mysterium.. Sist jeg var på en vekt var i oktober, da hadde jeg 246 kg.. Det var jo greit nok, foralldel ikke bra.. men alikevel.. Den vekten var den som står nede på der jeg var på forkurs på Aker.. Da hadde jeg gått ned ca 8 kg på ett par måneder og jeg var stolt som ei hane... Vel.. Denne vekta jeg var på idag var på ingen måte like snill.. ifølge det rakleverket der hadde jeg gått opp 21 kilo.. Unødvendig å si at skuffelsen er enorm. Det kom en liten "lettelse" på dette senere,Dr Jon mente at dette var mye vann ,men også noe generell vektøkning. Iallefall  det å få ett slik resultat slengt i fleisen rett før jeg skulle ta blodtrykk gjore ikke akkurat den opplevelsen noe bedre. Det trykket gikk i skyene for å si det pent. Sist jeg målte for 3 uker siden hadde jeg 141/80. Helt ok for en "belugahval" av mitt kaliber. Idag viste måleren 158/100.. Absolutt ikke det stolteste øyeblikket i "karrieren", men som ho hygglige sykepleiersken sa, det var egentlig ganske normalt etter ett slikt "sjokk". Takk for den og jeg følte meg iallefall litt bedre.

Så var det å sette seg ned å vente litt. Dr Jon Kristinsson var en smule forsinket og ganske stressa, men da han etter en times venting kom inn å kalte meg inn er jeg litt glad jeg ikke skulle ta mer blodtrykk. Da tror jeg at det var rimlig høyt..

Dr Jon er en veldig hyggelig og proff kar. En rolig og sindig islending som jeg fikk ett posetivt inntrykk av. Han var litt skeptisk intill han så leggen min, da hørte jeg ett sukk og "du store min". Hjelpes sa han.. dette var stygt. så for han ut å hentet en kolega (dr schau) som kom inn å så på "tømmerstokken" min (jah.. leggen asså, ikke tenk koffert nåda jenter). De ble skjønt enige om at det å operere meg med den leggen som truer med infeksjon og det som værre er ville han ikke helt ta sjansen på. Så som han sa, denne må vi få kontroll på. Så han satte seg ned å skrev en avhandling til Norsk lymfødem senter som skulle ta kontakt med meg så snart som mulig for behandling. Så som han sa, vi får prøve dette først, og går ikke dette sender jeg deg til Tyskland. Jøss, tenkte jeg. jaja tyskerne pleier da å være hyggelige folk de, bare håper de snakker mer Engelsk en jeg gjør Tysk. Nuvel..

Så var det over til sakens kjærne, Han likte ikke vekta mi og dette var vi skjønt enige om. Han ville at jeg skulle ned ca 30 kg. Når jeg var ned ca 30 kg og leggen var under kontroll ville han ta meg inn på høyeste prioritet til Sleeve oprasjon først. som han sa ville dette være en begynnelse. Så ville jeg gå ned en 70-80 kg med denne, så ville han ta meg inn til reoprasjon og gjøre Sleeve om til DS for yttligere vekt tap. Men han sa at jeg kunne regne med ett vekttap på 110-130 kg som følge av oprasjonene. WOW tenkte jeg. Så tok han en titt til på leggen min og rista oppgitt på hodet, dette var vist noe av det styggeste han hadde sett såd et ut som. Han tok litt mål og anslo at i mitt høyre bein var det over 30 kg væske. (derav den litt gode nyheten). 15-18 i legg + fot og resten over kneet..

Så for å summere opp blir det først mer lymfebehandling agressiv som han sa, så blir det noe vekt nedgang, her kan jeg jo tjuvstarte litt.. jeg likte j*vlig lite at jeg hadde gått opp såpass mye.. greit endel av det er væske, og endel av det er som følge av at jeg har stittet på ræva siden midten av februar med foten på en krakk.. Men alikevel jeg må si at jeg er skuffet.

Så blir det Sleeve, og med påfølgende omgjøring til DS om nødvendig.

Så var jeg ferdig hos Dr Jon, da var det videre i programmet. Jeg ble sendt ned i andre etasje igjen med vei og kart instruks til å finne ett sted for gjennomlysning (som om jeg skulle vært ett annet egg..) Dette gikk ganske smertefritt, jeg fant omsider fram og ble vist inn til en maskin som jeg skulle stå ved siden av, så en lyd som fikk meg til å lure på om det var ett vepsebol inni der. Så "da er du ferdig".. jøss tenkte jeg. var det ikke værre.. jaja jeg klager ikke. Så var det å finne ut av hvor det lokale vampyr-redet var.. (les: skulle ta blodprøver). Litt trasking igjennom noen ganger og bingo, der var det en dør med en kølapp utafor. Joda, så kom mitt nummer og inni "hulen" med meg. Der satt det en veldig hyggelig liten vamyrfrøken klar med nåler og reagensglass... Jodda, opp med t-sjorta og ett lite stikk, det var tydelig at ho hadde gjort dette før, jeg kjente ikke noe i det heletatt, bare satt å så på at mine røde dråper forsvant inn i det ene reagensglasset ette det andre. Det var vel en 7-8 som skulle fylles totalt. Så var jeg ferdig og ho vampyrfrøkna ønsket meg lykke til og i neste setning sa til kolegaene "da går jeg til lunsh".. og jeg tenkte mitt

Så var jeg ferdig..da var det "bare" å finne veien tilbake til heisen.. jeg har heldigvis god stedsans og gikk motsatt av hva jeg hadde gjort, og jah. der var det heiser som vistnok gikk både opp og ned. Jeg valgte ned denne gangen da dette virket mest fornuftig da bilen sto to etasjer ned..

Så da er jeg ett skritt videre mot ett "normalt" liv. Det blir en spennende tid framover. det er nå bra sikkert..

tirsdag 7. juni 2011

7 år siden jeg og Eirin fant ut at vi skulle vandre sammen

Idag er en litt spesiell dag,  Det er 7 år siden jeg og Eirin bestemte oss for at våre veier skulle slåes sammen og vi skulle vandre side om side. Og slik ble det.   Det hele begynte 18 feb 2004. Jeg satt å surfet på nett og var innom Blink på ett av mine mange daglige besøk på dette stedet.  Da hadde jeg fått en melding fra ei jente, jøss, dette var vel ikke noe jeg var veldig bortskjemt med ,men alikevel.  VI fant fort tonen og MSN gikk en smule varm de neste månedene. Jeg kunne knapt komme fort nok på når jeg kom hjem fra jobb og vi satt å skvattra om alt og ingenting.  Timene gikk og hadde jeg tidligvakt på jobb var dette litt av en utfordring å komme seg igjennom.  Mine foreldre skjønte at noe var på vei til å skje, men ikke helt hva.
Vi ble enige om å ta skrittet videre og møttes, vi møttes på jessheim storsenter i midten/slutten av mai.  Å du store, ikke nok med at ho va ei kjempehyggelig jente med virkelig snert i replikkene og kjapp i tankene. Ho var liddelig søt også. Jeg hadde vel egentlig bestemt meg for lenge siden at her ville jeg prøve å få igjennom noe ,men nå var all tvil borte. Noen dager senere var det "hundedate", hennes hund og vår skulle møttes og vi hadde en god unskyldning for å si hallo.  Hundene gikk godt overens, og det samme gjore vi. Så ble jeg plutslig invitert på middag, jeg nølte ikke med å si ja, såvitt jeg husker fra den kvelden ble det noe spising og en film ble satt på. Av en eller merklig grunn husker jeg ikke så mye av den filmen... Jobb dagen etter ble en utfordring, ifølge mine kolegaer var det nesten umulig å komme i kontakt med meg. Heldigvis hadde jeg ikke telefonvakt den dagen så det ble begrenset med hvilken skade jeg kunne gjøre.  Da jeg sa ifra til de hjemme at jeg ikke kom rett hjem, og at de ikke skulle vente på meg sjønte de at noe var på vei til å skje.. og det hadde de rett i.    Jeg var vel ikke mer hjemme etter den dagen annet en på besøk. Jeg og E hadde vel egentlig bestemt oss for at sånn var det. Alt klaffa så utrolig, alt så naturlig og riktig, det var ikke noe spørsmål eller konflikt. Vi bare smeltet sammen. Vi var to ensomme skjeler som omsider hadde funnet hverandre , to gamle skjeler som så hverandre igjen.  Sånn ble det, i 2006 hadde vi vært samboere i ca to år, og vi bestemte oss for å ta en ferie. Jeg hadde frieriet klart, og ho som kjenner meg såpass godt bare gikk å venta på det, vi hadde vel egentlig bestemt oss der også.  Omstendighetene skulle føre til at det vi hadde planlagt som en 2 ukers roadtrip til USA, ble til en 5 dagers storbyferie til Tokyo.  Morro med ID-biletter..  På en ugleformet benk utenfor ett Shinto tempel i en park i Tokyo spurte jeg om vi skulle håndfeste oss (gifte oss), og svaret var ett klart og rungene JA!.  2 år senere 21 juni 2008 ga vi våre løfter til hverandre under en utendørs sermoni med humanetisk forbund i Fredrikstad.  Nå er jeg gift med den eneste jeg kan være gift med, vi er gift og kjærester, det er en ting, men det båndet vi har mellom oss er helt unikt. Vi er også veldig gode venner. Jodda vi kan jo ha litt uenigheter , det hører med i pakka, men når alt kommer til alt er vi veldig godet venner.

Og det er også noe av årsaken til at jeg vil gå igjennom dette med vektoprasjonen.  Jeg vil være sammen med Eirin lenge, jeg vil ikke etterlate henne i ensomhet fordi jeg ikke ville gjøre noe med denne kroppen som er blitt alt for stor.  Jeg har to store motivasjonsfaktorer og min kjære hustru og vårt liv vi kan dele sammen er en vesentlig del av dette. Jeg vet hun støtter meg, hun vet at dette blir en tøff periode ,men så lenge vi har hverandre og kan støtte hverandre klarer vi dette sammen.

Jeg elsker deg jenta mi, du er alt for meg og jeg kan ikke tenke meg en dag uten deg.

fredag 3. juni 2011

Når kommentarene hagler.. hvordan takler jeg slikt ?

Nå skal jeg på ingen måte påstå at jeg er noe psykolog ,men jeg ville dele noen av mine tanker MHT å takle tunge issues i hverdagen. 

Som jeg regner med gjelder for alle overvektige så er det ikke å unngå at det kommer slengkommentarer, mobbing og dritt slengt i ens retning i tide og utide. Naturligvis når det passer som værst egentlig, han murpy skulle hatt seg en på snørra spør du meg..
Jeg har fortalt om noe av det jeg har fått de siste årene ,men som også nevnt er det mer eller mindre daglig at det er enten kommentarer,blikk eller tilsvarende som blir sent min retning.

  Jeg har lært meg å takle probelmer og mobbing på "min egen" måte.  Ja det å finne på noe pøk for å lette trykket når noe skjer er en del av dette ,men det foregår litt mer "bak scenen", og nå er tiden å fortelle om dette.  Jeg er av natur følsesmenneske, det er ikke å komme utenom,men jeg er også av den typen som absolutt som må analysere ett problem, jobbe med det og finne en løsning.  Så jeg har måttet lære meg å kontrolere disse følsene som egentlig vil at jeg skal sette meg ned i en krok å grine.   Jeg vet veldig godt at det å sette seg ned å grine, og dytte problemet under teppet absolutt ikke fører noe fram, jeg må deale med problemene og de tankene som farer igjennom hodet på meg. Hvis jeg ikke gjør det så bare går de å surrer der og kverna går. 

  Men når man har fått ett slag i trynet så er i min verden ikke dette grunn å sette seg ned å sture, joa kan ta en kort tid å få samlet seg naturligvis. Jeg for min del må få avklart agresjonen jeg har inni meg, og som det følsesmennesket jeg er har jeg mye aggresjon inni meg. . Men jeg vet veldig godt at det å utagere absolutt ikke funker.Det kan i det heletatt bli ganske stygt om man utagerer. Både for en selv og de i nærheten.  Denne agresjonen og ergrelsen løser jeg ut med å gjøre noe som for meg er utrolig godt (neida ikke tenk koffert nå da).    Jeg har ett bilde av ett lys, ett stort kubbelys. Dette er ikke ett fysisk bilde ,men ett bilde jeg har i hodet mitt.  Så tar jeg alle de kommentarene, blikkene og dumme tingene som har sjedd, "skriver dem ned på ett ark", igjen mentalt, ruller sammen arket og stikker det inn i flammen.  Så ser jeg flammen brenne det vekk.  Dette for meg er en enorm terapi, det hjelper meg å tenke klart og komme igjennom hverdagen.  Jeg gjør samme prosessen med alle problemer jeg får som ikke trenger noe endring i adferd eller praktisk løsning.  Dette er for meg en flott metode å komme igjennom psykiske issues som ville ha kjørt meg til vannvidd. 

Nå er jeg som nevnt ikke noe psykolog ,men jeg vet at mange overvektige sliter litt psykisk, jeg hadde også gjort dette hadde jeg ikke lært meg å få ting ut av verden.  Når en tar "brenner kommentarer" som en kan kalle det, gir dette meg en god selvfølse,mestring og ikke minst kontroll. Det gir meg ett "skjold" mot kommentarer og mobbing uten at jeg låser meg inn i meg selv.  Jeg kan stå med rak rygg og la det prelle av meg forde jeg vet at det som evt kommer igjennom sender jeg til flammene.  Etterhvert som tiden har gått har jeg utviklet en veldig god selvtillit. nettopp fordi jeg vet at ingen kan skade meg med ord. Og når jeg har kontrollen så kan jeg også ta litt igjen på de som prøver seg, Om det blir å "showe" litt med å finne på noe litt klovnestreker eller, fyre tilbake med en kjapp kommentar kommer litt an på situasjonen.

Budskapet mitt her blir at ikke la deg tråkke på, prøver noen seg så vis at du er sjefen, du vet du kan takle det som blir slengt mot deg.  Ja det kan svi, det skal det ikke legges sjul på, svien er ikke farlig. Men ta det steget videre, brenn kommentarer,blikk og drittslenging, vær stolt av den du er og hva du står for.