Det å bli stirret på til stadighet

Jeg kan vel si med god samvittiget at jeg har en kropp som får folk til å snu seg etter meg, og det stemmer jo. I så måte skjønner jeg "kjendiser" som ønsker å være usynlige i hverdagen. Vettu det ønsker egentlig jeg også og det er noe jeg gleder meg til. Tenk ikke å bli stirret på og nærmest sett på som ett sirkus dyr. Det er vel flere en meg som kjenner til dette.. Men jeg så er det at jeg bryr meg lik katta om det og hvis folk vil stirre så for all del.. Og her klarte jeg nesten å lage mer oppstyr for meg selv en hva jeg burde. Igjen pga min litt til tider ustyrlige sans for dårlig humor og at jeg vistnok har en liten tendens å gjøre noe pøk om anledningen bryr seg og jeg har hodet med meg. På Torsdag i forrige uka spurte min kjære om jeg kunne stikke innom den ene konditoren på Jessheim storsenter å hente ei kake og kjøre den ned til skolen ho jobber på (min kjøre kone er lærer). Iallefall joa det var ikke noe problem, jeg er pr tiden sykemeldt så jeg hadde egentlig ikke noe bedre å gjøre... Så jeg kjører opp på senteret, ett par kilometer fra her jeg bor og ned i parkeringshuset under senteret, her er det en rulletrapp som går opp i senteret, mer eller mindre rett ved siden av konditoren jeg skulle så dette passet meg bra. Jeg tar med ei butikktralle så jeg slipper å gå på snørra med kaka om så galt skulle skje så var iallefall den reddet. Nuvel, jeg står nå i rulletrappa å koper mens denne tar meg og tralla opp. Så kommer det vittige, i enden av rulletrappa er dette konditoriet, og ikke ett konditori uten serveringsmuligheter, en drøss med bord og stoler i pene grupper så folk kan nyte sin kaffe og kake.. for all del. Det ikke jeg tenkte på er at mange pensjonister tilbringer en formiddag der og hva ser de komme opp rulletrappa.. jo meg i min egene høye og breie figur (4 kvm sten arne er vanskelig å bomme på..), som fra dems synsvinkel kommer opp av gulvet. Rulletrappa er ganske slak og går ikke så fort så det tar litt tid, en ca 10-12 sekunder fra de begynner å se luggen min til hele meg er oppe på gulvplan. Jeg ser ett hode snur seg, så varsler h*n sin bordkamerat, som varsler sin, som varsler nabobordet så har vi det gående. Hodene snur seg og når jeg er oppe på gulvplanet har jeg halve konditoriet som ser i min retning. Stortsett pensjonister og noen få småbarns mødre, og ett japansk ektepar (turister) som nesten setter kakeskiva i halsen. Joa dette klarer tilogmed ikke jeg å gå glipp av. Jeg er litt distre, og går ofte i mine egene tanker uten helt å følge med, men dette klarte jeg så definitivt ikke å gå glipp av.. Så der var vi ja.. en drøss med hoder pekende i min retning, her kommer giraffen.. evt elefanten alt ettersom åssen du ser det. Det værste er at ingen av dem tenkte over at de satt å stirret på meg... Dette må gjøres noe med.. kjapt og brått rekker jeg ut en arm i hver retning og sier med normal stemme "TA-DAAAA!".. Da ble de aller fleste oppmerksom på hva de gjore og ble veldig opptatt med kaffen sin igjen.. Og da jeg tusla tilbake langs med spiseplassen der med en diger masjipankake i handlevogna var det ingen som la merke til meg. Alle var så opptatt med kaffen sin at jeg ikke kunne annet en å flire..

Det er ikke det at folk stirrer med vilje, i min erfaring er det en underbevist handling.. Men her skal jeg også si at de som stirrer mest er eldre, spesielt menn har jeg oppdaget. Kvinner er mer sånn "å du se på han" pek og hvisk, mens menn bare stirrer og snur seg... Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har fått litt nok å gått bort til den stirrende gubbe og spurt om det var noe jeg kunne hjelpe han med. Somregel hører jeg bare ett mutt "unskyld" og så haster'n videre. Jeg lærte da noe folkeskikk av mine foreldre og en av de tingene var ikke å stirre på noen og heller ikke peke. Dette må da den eldre garde også ha fått med seg. De aller fleste "normale" folk opp til ca 50-55 års aldern virker som normalt oppegående folk med, om jeg skal kalle det god oppdragelse, iallefall er det ett fåtall av dem som stirrer eller kommenterer. Naturligvis er det noen unntak som bekrefter reglene. De fleste kommentarer, stirring og peking får jeg fra barn/ungdom fra 2-17 ca og eldre fra 55-60 og opp. Jeg skjønner ikke helt denne "demografien". Men er det flere som har litt innsikt her er dette noe jeg har tenkt litt på åssen kan ha seg.

Men hvordan takler man dette ?? Jeg kan bare snakke for meg selv naturligvis, så kom heksa i meg fram ,og jeg skal prøve å forklare åssen jeg takler dette som "andre utsetter meg for" (uten å få akkurat det til å høres som en klisje). jeg slår en sirkel rundt meg og "forankrer" meg i jorda. Dette gjør jeg mentalt, jeg bruker ett lys som grunn, dette lyset bruker jeg å slå runt meg. Jeg står i midten av flammen, den kan ikke skade meg ,men den holder "ondskapen" ute. I mine øyne er dette lyset en rød eller lilla "glo" og jeg er trygg bak denne. Og det er bare jeg som kan ta den ned, dette høres kanskje VELDIG rart ut ,men alikevel, det funker for meg.