søndag 14. august 2011

Da var det på tide med en solid oppdatering her.

Fredag var det duket for nok en tur til Overveksklinikken på Aker. Denne gangen var det medisinske og casting tester i forhold til om jeg skal være med på programmet til TV Norge som tidligere nevnt.

Iallefall. Dagen er fredag 12 aug og da klokka ringer jævelsk tidlig på mårran er jeg alt annet en våken. Jeg hadde vel egentlig akkurat sovna etter å ha ligget å vridd meg med ett ukjent antall flyvende saker i mageregionen og gitt at jeg ikke har vært igjennom noe oprasjon ennå og utifra følsen vil jeg beskrive disse som noe i retning av Quetzalcoatlus og Hatzegopteryx.. (eller de største flyvende dinosaurene som vistnok har eksistert).  Iallefall, min kjære hustru hadde meldt seg frivillig som moralsk støtte og ble med på turen. Vi kjørte ned til Aker sykehus og klarte faktisk å komme i betraktlig bedre tid en jeg fryktet.  Etter å ha stappet på en haug med kroner i parkeringsautomaten (jaja TVN refunderer så greit for meg). var det å finne en heis opp i 4 etasje.  Så var det bare å belage seg på venting.  

Jeg ble hyggelig tatt imot av Kristin, den ene casting damen, ei kjempehyggelig dame som ønsket oss veldig velkommen og forklarte litt om dagens hendelser. Dette later til å bli en fin dag. Så mens vi sto der kom Dr. Jon bort å hilste, samt sjekket ståa. Han lurte på om jeg var under behandling for ødemet mitt..  Jeg kunne bare forklare hva som skjedde da jeg fikk telefon fra lymfødem senteret..

Kort fortalt var dette ett svar på henvisningen hans jeg fikk pr telefon. Dette var ei dame som jeg er sikker på noen hadde hatt blanda eddik i kaffen og saltsyre på egget (istedet for vanlig salt). Ho var med andre ord potte sur.. Jeg fikk en nærmest kjeftekule med at de hadde på ingen måte mulighet å se på mitt tilfelle og jeg måtte pent belage meg på 6-8 måneders ventetid før de kunne vurdere å se på meg..  

Dette virker som ødela endel av dagen for Dr.Jon.. den ellers så sindig og rolige islandingen ble hvit i ansiktet og svært "bestemt", han sa bare at det går ikke an å behandle noen på den måten, og at jeg ikke hadde sjans å vente så lenge.. så snudde han på hæla og forsvant inn på kontoret sitt.. Jøsses tenkte jeg.. Nuvel.... Inn på venterommet bar det, her var det en ansamling av folk som jeg gikk utifra var i samme æren som meg og egentlig ganske så rett..  Dagens opplegg var lagt opp som ett "post-løp" med fire poster. Psykolog,Lege,Castingpanel og fysisk test (grøss).  Jaja dette får bare bære eller briste.

Første post på programmet var en prat med psykolog, å jøss tenkte jeg, det er jo en førstegang for alt. Jeg har knapt nok prata med en psykolog i hele mitt liv. Dette var en svært hyggelig dame som spurte litt om hvordan formen var og vi pratet litt generelt runt åssen jeg hadde tenkt på at en halv milion mennesker kunne se meg i aksjon. Og etter en 45 minutters hyggelig og rolig prat sa ho at jeg ikke virket som at jeg kom tli å ha store problemer med dette og at jeg var en helt normal person som også hadde hodet skrudd på rett plass.. jaja hyggelig å få det bekreftet av en fagperson, skjønt jeg er rimlig sikker på at ganske mange vil sette ett stort spørsmålstegn rundt vurderingsevnen hennes og samtidig spørre åssen i heiteste ho har blitt en "fagperson".. Iallefall.. jeg er like happy. Så var det tilbake på venterommet.

Men pausen ble ikke så lang, Først var det inn å ta blodtrykk.. dette tror jeg var noe av det teiteste med hele dagen. Her har jeg nok flyvende dinosaurer i magen til å løfte ett hangardskip og de skal ha blodtrykket mitt for vurdering.. KØDDER DU !?!? var mitt spørsmål.. og etter å ha tatt trykket og sammenliknet med forrige gang var det ikke noe tvil om at dette egentlig var fulstendig bortkastet.. Nuvel..  

Nå var det på tide å ta turen inn på kontoret til legen og Dr.Jon var den som skulle stå for det rent medisinske her. Det passet meg glimrende, vi hadde en god tone fra førstegang.  Nå skulle jeg stifte nærmere bekjentskap med tv-folket.. dette skulle nemlig spilles inn..  nuvel, etter litt om og men med en myggmikrofon som jeg hadde mest lyst å kjøyle ut av vinduet, samt litt lett skuespiller kunst om at vi aldri hadde sett hverandre før,samt litt tekniske problemer som gjore at vi måtte gjøre scenen ett par tre ganger kom vi til saken var vi godt igang.  Iogmed at jeg hadde vært der for bare en drøy måned siden var det ikke nødvendig å ta nye blod og pusteprøver. Jeg fikk vite at prøvene mine var glimrende,pusteprøven var overaskende bra og både blodsukker og kolstrol var overaskende bra. Blodtrykket ble det ikke nevnt noe om.. ikke uventet..  Så var det dagens store samtaleemne.. den for*sensurert*e leggen min..  De ville se denne og da det ikke var mulig for meg å få dratt opp treningsbuksa var det bare å ta den av.. Så der satt jeg i boksern å følte meg kjempelur.. Leggen min ble grundig dokumentert og Dr.Jon gjentok seg selv en 8-10 ganger om at dette måtte gjøres noe med ASAP.. Men at det ellers ikke var noe feil med meg iforhold til dette og at han ville gjerne opperere meg så fort alle inspillinger var ferdige til neste sommer.  Med alle tekniske utfordringer holdt vi på en god time før TV-teamet var fornøgd.  Men det var jo morro læll og på langtnær så skullult som jeg trodde.

Etter like mye fikling med å få av myggen som det var å få den på ble jeg dimitert ut på pauserommet igjen, nå var det ca halvannen time til neste pungt på programmet som var en prat med castingpanelet.  Dette var vel her det er minst å fortelle ifra. Iallefall som jeg skal gå ut med, for å gjøre det kort og galt var det litt av min historie, hva som var tanker og hva en ville utrette med dette. Om framtidsplaner det ene med det andre.  Det var en ca times prat med panelet og som sakt kan jeg ikke si så mye mer om hva som skjedde her da det er kondensifielt (eller åssen en nå skriver det.).

Etter en kort pust var det nå tid for det jeg virkelig ikke hadde gledet meg til.: Den fysiske testen, dette mye pga smertene jeg har i rygg og legg somfølge av ødemet.  Så her var det egentlig bare å bite tenna sammen. Her fikk jeg hilse på Kari J. Ho viste seg å være en veldig hyggelig dame, ho prøvde seg med noen litt kjappe "observasjoner", men dette ble kjapt kvittert fra min side og dermed var vi gode venner.  Først var det å ta mål av meg.. jeg ble omhyggelig målt ned til NESTEN det pinlige, det var vel omtrent bare "lillemeg" som ikke ble målt...  Her skulle også ett kameracrew være med på morroa så da var det nok en omgang med fikling med mikrofoner og en masse annet svare spetakkel.

Første pungt på programmet var kneløft.. oh joy.. vel øvelsen er da enkel nok.. løfte beinet opp til en viss høyde og sette den ned igjen. Så mange ganger som mulig iløpet av 2 min. Opp mot veggen og bare å knalle til. jeg hadde bestemt meg for ikke å gi meg selv om jeg viste dette kom til å svi som hellvette.. og der hadde jeg rett.. etter 2 skarve min hadde jeg kjempekrampe i høyre lår og korsrygg ,men   Kari var godt fornøgd med innsatsen og ho sa ho så at jeg hadde store smerter og var kjempeglad for at jeg fullførte, vel akkurat det skal jeg ikke nekte på..   Jeg fikk litt tid å samle meg på før del 2.. 12 min gange på tredemølle.... Å hjelpes.. det er passe patetisk 12 min er ikke lange spaserturen og før jeg fikk dette ødemet, selv med min vekt var ikke akkurat 12 min spasering noe veldig mye å grine over.  Jeg sleit litt med å finne balansen på denne saken her, det kjentes omtrent ut som å gå på ett båtdekk i storm, så jeg holdt meg fast, da jeg ville slippe holdt jeg på å gå rett over ende så jeg safet litt å holdt meg fast, noe som egentlig ikke var så lurt, men jaja..

Minuttene gikk og jeg gikk med dem. Jeg savnet egentlig noe musikk å gå etter , det hadde gjort det hele noe enklere. Etter en 7-8 min hadde jeg så store smerter at jeg gikk på bare pur faen.. ikke helsikken om ho skulle få se meg gi meg. Da 12 min var over gikk jeg 2 til bare for å understreke det..   Jeg var ikke akkurat sliten, litt varm naturligvis ,men smertene var svært kraftige. Jeg fikk satt meg og tok ett glass vann. Kari virket kjempefornøgd over at jeg hadde fullført og ho var overasket over hvor fort jeg kom meg igjen.  Som jeg sa jeg var egentlig ikke så sliten ,men det var å få kontroll på smertene som tok ett par minutter.

Så var dagens prøvelser over. 10 min etterpå var jeg i fin form og da hadde stortsett alle de andre gått, jeg og E var sist ut døra.

Det var en helt ok dag, fikk en viss innsiki produksjon av tvprogrammer. Mye venting stortsett.  Men når alt kommer til alt var det en bra dag.

Før jeg gikk fikk jeg beskjed av Dr.Jon at han hadde sendt en "streng purring" ned til Lymfødem klinikken og at jeg skulle ringe ned dit på mandag.  Så da gjør jeg det. Han sa også at hvis jeg ikke var i behandling iløpet av 2-3 uker sendte han meg på hue og ræva utenlands, sansynligvis til Tyskland.

In other news..

Denne helgen har jeg hatt svært kraftige smerter i høyre hofte og lår. Det kjennes nesten ut som noe har kommet i klem, når jeg beveger låret kommer det en sterk smerte og det prikker fra låret og nedover.  Idag tidlig (søndag) måtte jeg komme meg ut av senga og ut i lenestolen, jeg klarte ikke å ligge lengre. Denne smerten kommer kraftig når jeg ligger. Det var ikke noe spesielt behagelig å få kreka seg ut av senga ,men det måtte til.. tårene spratt og det gjør de stortsett hver gang jeg prøver på noe særlig bevegelse. Jeg skal ta kontakt med legen imorgen å få henne til å se grundig på dette.  Det virker ikke som det er noe farlig så det tar jeg knusende med ro ,men smerten er uutholdelig når den setter igang. Og selv med en kraftig dose smertestillende er det ikke så mye bedre.

Life on the line continues

1 kommentar:

  1. Er uendelig stolt av deg, du min kjære tøffeste mann!!!

    SvarSlett