7 år siden jeg og Eirin fant ut at vi skulle vandre sammen

Idag er en litt spesiell dag,  Det er 7 år siden jeg og Eirin bestemte oss for at våre veier skulle slåes sammen og vi skulle vandre side om side. Og slik ble det.   Det hele begynte 18 feb 2004. Jeg satt å surfet på nett og var innom Blink på ett av mine mange daglige besøk på dette stedet.  Da hadde jeg fått en melding fra ei jente, jøss, dette var vel ikke noe jeg var veldig bortskjemt med ,men alikevel.  VI fant fort tonen og MSN gikk en smule varm de neste månedene. Jeg kunne knapt komme fort nok på når jeg kom hjem fra jobb og vi satt å skvattra om alt og ingenting.  Timene gikk og hadde jeg tidligvakt på jobb var dette litt av en utfordring å komme seg igjennom.  Mine foreldre skjønte at noe var på vei til å skje, men ikke helt hva.
Vi ble enige om å ta skrittet videre og møttes, vi møttes på jessheim storsenter i midten/slutten av mai.  Å du store, ikke nok med at ho va ei kjempehyggelig jente med virkelig snert i replikkene og kjapp i tankene. Ho var liddelig søt også. Jeg hadde vel egentlig bestemt meg for lenge siden at her ville jeg prøve å få igjennom noe ,men nå var all tvil borte. Noen dager senere var det "hundedate", hennes hund og vår skulle møttes og vi hadde en god unskyldning for å si hallo.  Hundene gikk godt overens, og det samme gjore vi. Så ble jeg plutslig invitert på middag, jeg nølte ikke med å si ja, såvitt jeg husker fra den kvelden ble det noe spising og en film ble satt på. Av en eller merklig grunn husker jeg ikke så mye av den filmen... Jobb dagen etter ble en utfordring, ifølge mine kolegaer var det nesten umulig å komme i kontakt med meg. Heldigvis hadde jeg ikke telefonvakt den dagen så det ble begrenset med hvilken skade jeg kunne gjøre.  Da jeg sa ifra til de hjemme at jeg ikke kom rett hjem, og at de ikke skulle vente på meg sjønte de at noe var på vei til å skje.. og det hadde de rett i.    Jeg var vel ikke mer hjemme etter den dagen annet en på besøk. Jeg og E hadde vel egentlig bestemt oss for at sånn var det. Alt klaffa så utrolig, alt så naturlig og riktig, det var ikke noe spørsmål eller konflikt. Vi bare smeltet sammen. Vi var to ensomme skjeler som omsider hadde funnet hverandre , to gamle skjeler som så hverandre igjen.  Sånn ble det, i 2006 hadde vi vært samboere i ca to år, og vi bestemte oss for å ta en ferie. Jeg hadde frieriet klart, og ho som kjenner meg såpass godt bare gikk å venta på det, vi hadde vel egentlig bestemt oss der også.  Omstendighetene skulle føre til at det vi hadde planlagt som en 2 ukers roadtrip til USA, ble til en 5 dagers storbyferie til Tokyo.  Morro med ID-biletter..  På en ugleformet benk utenfor ett Shinto tempel i en park i Tokyo spurte jeg om vi skulle håndfeste oss (gifte oss), og svaret var ett klart og rungene JA!.  2 år senere 21 juni 2008 ga vi våre løfter til hverandre under en utendørs sermoni med humanetisk forbund i Fredrikstad.  Nå er jeg gift med den eneste jeg kan være gift med, vi er gift og kjærester, det er en ting, men det båndet vi har mellom oss er helt unikt. Vi er også veldig gode venner. Jodda vi kan jo ha litt uenigheter , det hører med i pakka, men når alt kommer til alt er vi veldig godet venner.

Og det er også noe av årsaken til at jeg vil gå igjennom dette med vektoprasjonen.  Jeg vil være sammen med Eirin lenge, jeg vil ikke etterlate henne i ensomhet fordi jeg ikke ville gjøre noe med denne kroppen som er blitt alt for stor.  Jeg har to store motivasjonsfaktorer og min kjære hustru og vårt liv vi kan dele sammen er en vesentlig del av dette. Jeg vet hun støtter meg, hun vet at dette blir en tøff periode ,men så lenge vi har hverandre og kan støtte hverandre klarer vi dette sammen.

Jeg elsker deg jenta mi, du er alt for meg og jeg kan ikke tenke meg en dag uten deg.