jeg var kjempeskeptisk til dette med oprasjon.. skulle en kirurg omorganisere/kutte vekk,stemple,stifte mine indre organer. For what ? forde jeg ikke klarte å gjøre endringene og trene meg tilbake til den formen jeg en gang hadde.. Ikke fa'n om det skulle skje, kom bare ikke på tale. For all del ,jeg hadde selv insikt til selv å se at det hadde vært greit å få av endel kilo.. Men det gjør man da ved å leve sunt og trene.. Jodda. ingen problem 50 kg med litt innsats.. tar det før frokost.. Der var jeg..
så dro jeg på Nimi på Helgelandsmoen. 14 ukers opphold med store ambisjoner og dette skulle gå så smertefritt at slaktern (kirurgene) kunne holde kniven langt unna meg.. Men.. hva var dette da ? kroppen sa nei... jøsses, den så jeg ikke komme... det er ikke tull engang. Hjernen sa "kom igjen, dette klarer du så greit atte". Joda jeg pøste på det jeg hadde, presset meg selv til og godt forbi alle fornuftige grenser.. Så en dag i styrkerommet, ***KNAAAAAAS***, en skjerende smerte og tårene spratt. Full fart på sykestua, så på ringerike sykehus for mer undersøkelser. Hva hadde jeg gjort nå da. I den venstre anklen min var det slått løs brusk og denne lå å fløt i leddet, En liten strek i regninga kan en si. Men jaja, hva nå da. Jeg var så dum at jeg fortsatte treningen. Jeg fikk ikke lov å gå så mye på det ,men sykle kunne jeg gjøre så lenge jeg var forsiktig. Jeg forsiktigi ? hadde da ikke mulighet til det. Jeg skulle jo ned i vekt, kunne ikke da sitte å småpadle på en sykkel, Neida, her skulle det taes i. Så hadde vi spinning time. Jeg koste meg på sykkelen, musikken pumpa og jeg padla på som en galing. BANG.. der låste anklen seg.. jeg var ikke langt unna å fly hodestups over sykkelstyret. litt av ett syn.. Da var det mer eller mindre kroken på døra. Jeg fikk streng beskjed om at dette var på kanten av hva som var lurt. Og da brevet kom fra Ahus om at jeg skulle inn til undersøkelser og oprasjon for å få ut bruskbitene måtte jeg slutte av oppholdet, surt som bare fy.. 2 uker igjen, men jeg fikk med det viktigste da.
Så kom jeg på Ahus.. Der ville de ta en MR eller CT scan (husker ikke ifarta hvilken), men så spurte de, hvor mye veier du ? , jo jeg fortalte det.. vel sa de, da var det bare å glemme hele greia. Maskina var ikke laget for så store mennesker og jeg ble sendt slukøret hjem med beskjed om at å trene med den anklen gjore jeg på eget ansvar og ble formant om hva som kunne skje..
Hele oppholdet på Nimi var i mine øyne totalt bortkasta.. MEN var det så ? jeg lærte en stor lekse der, hard trening er ikke så veldig lurt når man har en BMI på over 45... Da setter fysikken sine grenser, uansett hvordan innsatsviljen er så setter kroppen stopp.. Hva skulle jeg gjøre nå da, jeg kjørte en laaang tur, er da jeg tenker og vurderer best. Dagen etter ba jeg fastlegen sende henvisning og søknad om vektoprajon. Med kraftig lymfødem i den ene foten, og en ødelagt ankel i den andre, en rygg som hadde fått seg en kraftig smell i hinderløypa. Da var det ikke stort andre alternativer. På den kjøreturen fant jeg ut og kom fram til at oprasjon var det som var.. jeg kunne la være å gjøre noe, da ville vekten før eller senere sende både diabetes og alskens slags andre styggdommer min retning. jeg pratet med en god veninne som hadde vært igjennom dette og hun hadde bare lovord. Så kom jeg i kontakt med flere.. og jo mer jeg pratet med folk som hadde vært i samme situasjon jo mer sikker ble jeg på at dette er for meg.
Men hvordan skulle jeg innrøme at jeg hadde "tatt feil" i å blånekte for oprasjon ??, Det var en hard nøtt å svelge, men slukøret fortalte jeg min kone først hva jeg hadde kommet fram til. Ho var så glad at tårene spratt.. at jeg endelig hadde sett lyset. *pustet lettet ut* dette var da ikke så ille.. Så fortalte jeg det til nærmeste familie, kjempestøtte og alt var helt på G.. Så tenkte jeg med meg selv en stund (noen måneder). Venner og kolegaer spør jo hva jeg skal gjøre nå siden treningen gikk på tverke... mange er bekymret for meg. Pokker heller, jeg valgte å være helt åpen om dette. Jeg får kjempestøtte og alle jeg har pratet med mener at dette er det riktige og at jeg er kjempetøff som faktisk har sett "lyset" og søker hjelp. Og ennå at jeg holder dette åpent slik at de som kjenner meg slipper å tenke på åssen skal det gå med sten arne. Jeg så til slutt at dette absolutt ikke er noe tabu område i det heletatt ,men når en har ett overvektsproblem og kroppen ikke vil sammarbeide, så er dette en løsning som til syvende og sist redder liv. Jeg har "sett" hvilken vei jeg kunne ha endt opp på om jeg ikke valgte å gå for denne behandlingen.
Vær stolt av den avgjørelsen du har tatt, vis alle at du rakrygget har tatt ett standpungt om å komme overvekten til gangs. Du har valgt en behandling som er drastisk ,men nødvendig. Du vil få masse støtte, noen drittsekker vil du sansynligvis møte, men de aller aller fleste vil støtte deg i din kamp mot vekta. Og jo mer åpen du er, jo mer støtte får du og det har jeg erfart de siste 2 årene at det er veldig godt å ha den støtten bak deg
så dro jeg på Nimi på Helgelandsmoen. 14 ukers opphold med store ambisjoner og dette skulle gå så smertefritt at slaktern (kirurgene) kunne holde kniven langt unna meg.. Men.. hva var dette da ? kroppen sa nei... jøsses, den så jeg ikke komme... det er ikke tull engang. Hjernen sa "kom igjen, dette klarer du så greit atte". Joda jeg pøste på det jeg hadde, presset meg selv til og godt forbi alle fornuftige grenser.. Så en dag i styrkerommet, ***KNAAAAAAS***, en skjerende smerte og tårene spratt. Full fart på sykestua, så på ringerike sykehus for mer undersøkelser. Hva hadde jeg gjort nå da. I den venstre anklen min var det slått løs brusk og denne lå å fløt i leddet, En liten strek i regninga kan en si. Men jaja, hva nå da. Jeg var så dum at jeg fortsatte treningen. Jeg fikk ikke lov å gå så mye på det ,men sykle kunne jeg gjøre så lenge jeg var forsiktig. Jeg forsiktigi ? hadde da ikke mulighet til det. Jeg skulle jo ned i vekt, kunne ikke da sitte å småpadle på en sykkel, Neida, her skulle det taes i. Så hadde vi spinning time. Jeg koste meg på sykkelen, musikken pumpa og jeg padla på som en galing. BANG.. der låste anklen seg.. jeg var ikke langt unna å fly hodestups over sykkelstyret. litt av ett syn.. Da var det mer eller mindre kroken på døra. Jeg fikk streng beskjed om at dette var på kanten av hva som var lurt. Og da brevet kom fra Ahus om at jeg skulle inn til undersøkelser og oprasjon for å få ut bruskbitene måtte jeg slutte av oppholdet, surt som bare fy.. 2 uker igjen, men jeg fikk med det viktigste da.
Så kom jeg på Ahus.. Der ville de ta en MR eller CT scan (husker ikke ifarta hvilken), men så spurte de, hvor mye veier du ? , jo jeg fortalte det.. vel sa de, da var det bare å glemme hele greia. Maskina var ikke laget for så store mennesker og jeg ble sendt slukøret hjem med beskjed om at å trene med den anklen gjore jeg på eget ansvar og ble formant om hva som kunne skje..
Hele oppholdet på Nimi var i mine øyne totalt bortkasta.. MEN var det så ? jeg lærte en stor lekse der, hard trening er ikke så veldig lurt når man har en BMI på over 45... Da setter fysikken sine grenser, uansett hvordan innsatsviljen er så setter kroppen stopp.. Hva skulle jeg gjøre nå da, jeg kjørte en laaang tur, er da jeg tenker og vurderer best. Dagen etter ba jeg fastlegen sende henvisning og søknad om vektoprajon. Med kraftig lymfødem i den ene foten, og en ødelagt ankel i den andre, en rygg som hadde fått seg en kraftig smell i hinderløypa. Da var det ikke stort andre alternativer. På den kjøreturen fant jeg ut og kom fram til at oprasjon var det som var.. jeg kunne la være å gjøre noe, da ville vekten før eller senere sende både diabetes og alskens slags andre styggdommer min retning. jeg pratet med en god veninne som hadde vært igjennom dette og hun hadde bare lovord. Så kom jeg i kontakt med flere.. og jo mer jeg pratet med folk som hadde vært i samme situasjon jo mer sikker ble jeg på at dette er for meg.
Men hvordan skulle jeg innrøme at jeg hadde "tatt feil" i å blånekte for oprasjon ??, Det var en hard nøtt å svelge, men slukøret fortalte jeg min kone først hva jeg hadde kommet fram til. Ho var så glad at tårene spratt.. at jeg endelig hadde sett lyset. *pustet lettet ut* dette var da ikke så ille.. Så fortalte jeg det til nærmeste familie, kjempestøtte og alt var helt på G.. Så tenkte jeg med meg selv en stund (noen måneder). Venner og kolegaer spør jo hva jeg skal gjøre nå siden treningen gikk på tverke... mange er bekymret for meg. Pokker heller, jeg valgte å være helt åpen om dette. Jeg får kjempestøtte og alle jeg har pratet med mener at dette er det riktige og at jeg er kjempetøff som faktisk har sett "lyset" og søker hjelp. Og ennå at jeg holder dette åpent slik at de som kjenner meg slipper å tenke på åssen skal det gå med sten arne. Jeg så til slutt at dette absolutt ikke er noe tabu område i det heletatt ,men når en har ett overvektsproblem og kroppen ikke vil sammarbeide, så er dette en løsning som til syvende og sist redder liv. Jeg har "sett" hvilken vei jeg kunne ha endt opp på om jeg ikke valgte å gå for denne behandlingen.
Vær stolt av den avgjørelsen du har tatt, vis alle at du rakrygget har tatt ett standpungt om å komme overvekten til gangs. Du har valgt en behandling som er drastisk ,men nødvendig. Du vil få masse støtte, noen drittsekker vil du sansynligvis møte, men de aller aller fleste vil støtte deg i din kamp mot vekta. Og jo mer åpen du er, jo mer støtte får du og det har jeg erfart de siste 2 årene at det er veldig godt å ha den støtten bak deg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar