Svar på denne undersøkelsen og vinn 1 av 10 Ipad.. yea rite..

Vi fikk akkurat en “trygghetsmappe” mail om vinne en av 10 Ipads, dette er jo forsåvitt greit. Naturligvis vant vi ikke noe, men det jeg ofte tenker på med slike “konkurranser” er, er det noen som vinner i det heletatt ? Jeg vil på ingen måte være noe dårlig taper, men jeg kunne ha hatt veldig morro av å vite hvem som faktisk vant og at dette ble bekreftet slik at en vet at man faktisk har en sjanse å få noe, og at dette med å “vinn XXXXXX” ikke bare er ett markedsføringstriks.. Jeg ser jo hvor lett det er å skrive “vinn en av 10 Ipad” (eller tilsvarende gevinst), men når ikke resultatet blir offentliggjort er det ingen som vet at dette har gått rett for seg og at noen faktisk har vunnet noe.

Blir intresant å se hva Tryg Kundeservice svarer på denne. 

Da bilen knelte.. Og ny ble skaffet

Dette skulle vise seg å bli litt av en affere.. den tok tid og mange søvnløse netter, men nå er vi igjennom det værste..  Kort oppsumert. Vi kjøpte i 2008 en Nissan Primera 2003 modell.  Veldig grei bil, om en kjedelig å kjøre ,men veldig konfertabel syntes jeg. Helt ok bil.  Problemene begynte å komme etter ett års tid.. den begynte å bli vanskeligere og vanskeligere å starte i kulde og vått vær.  Gudinnen veit hvor mange ganger jeg var på verksted for feilsøk og avlesing av "hjernen".  Men ingen ble noe klokere av den grunn.  Det tok år og dag å starte bilen, klarte å knekke 2 startmotorer iløpet av to sesonger.  Monterte motorvarmer og dette hjalp noe når vi var hjemme, men var vi på overnattingstur hos svigers eller mine foreldre var det på'n med samme opplegg igjen.. Sikker på at jeg får julegave fra bergings selskapene for å være en god kunde.. det ene etter det andre var galt..

Så da jeg var på sykehuset gikk alt galt, Eirin hadde kjørt på jobb og det var ikke sjanse å starte bilen etter noen få timer på parkeringsplassen ved jobben hennes.  Viking ble tilkalt som fraktet "liket" opp på Snapdrive på jessheim for feilsøking.. Igjen så var startmotoren røket,men siden det var bare 6 mnd siden vi bytta den sist sendte de den ned til verkstedt der jeg var sist for å se om dette var en retursak..

Der ble det gjort en grundig sjekk av motorblokka som viste at det var skade inne i sylynderne. Ny motorblokk var løsningen og dette ville koste mellom 50 og 75 000 kr alt ettersom man valgte ny eller pent brukt motor..  Her måtte det tenkes... bruke en masse penger på en bil som ikke akkurat hadde noe god politilighets statestikk eller kjøpe ny og selge denne som deler..   Jeg aner ikke hvor mange netter jeg ikke sov pga dette styret. Men til sist ble vi enige om at å gamble med 75000 kr i verstefall på noe vi ikke viste hvor lenge ville holde og ingen garantier.. den sjansen kunne vi bare ikke ta.  Så den tunge avgjørelsen ble at vi måtte ta tapet med denne bilen og gå for noe annet kjøretøy.

Jeg hadde endel samtaler med banken for å ordne finansieringen da vi fremdeles hadde en anselig mengde kr i gjeld på "liket", men dette ordnet seg uten at jeg vil gå nærmere inn på dette her.

Så etter endel timer på Finn.no fant jeg en bil jeg ønsket å gå for, en 2002 modell Volvo XC70 med relativt få kilometer på klokka, i god stand og pen bil. Så denne ble hentet for halvannen uke siden (26 november).  Denne bilen er noe annet ja.. det er en stasjonsvogn i V70 serien ,men med AWD (4hjulstrekk) og hevet ca 10 cm for lettere å komme fram i litt ulent terreng.  Ikke det jeg kjører mest i ,men så slipper jeg iallefall å kjennes ut som jeg skraper baken i asfalten. Jeg er iallefall kjempefornøgd sålangt, den er morsom å kjøre. Har mye motor og er lettmanuvret til å være en såpass stor bil. Den har faktisk betraktelig mindre svingradius en Primeraen. Og jeg syntes de er bedre å kjøre på mange måter også. Jeg kjenner den er litt høyere så den er ikke så "flat" på veibanen,men den kjennes mer levende ut og dette liker jeg godt.  Så da er det bare å satse på at denne holder bedre en Primeraen. Noe som egentlig ikke skal så mye til..

Snart jul jooo :D og tid for en lang oppdatering

Ok så jeg har vært litt slapp med oppdateringene her, men får prøve å ta litt igjen.  Hva har skjedd siden sist. Jo ganske mye egentlig.

Får ta det litt på datoer og sånn..

9 okt 2011:

Vel tilbake etter en uke på Helgelandsmoen (Nimi), kjempehyggelig å se alle kjente igjen, de fleste var der fra forrige gang. En uke med streng diett og masse trening. Spinning ,svømming, styrketrening og annet.. .jeg sleit litt de første par dagene, men med litt tilpassing av programmet så jeg ikke fikk så sinsykt spreng i ødem-leggen. Ellers ett kameracrew som fulgte en over alt og filmet så spruten sto, ikke vet jeg hva de filma, men jeg bryr meg egentlig ikke heller.. lar dem bare få holde på (måtte tenke sånn for ikke å følge med på dem).

Men skal si det krever av kroppen å ha en 12-1300 kcal diett og trene hardt 3-4 timer pr dag ,med forelesninger og alt var det aktivt 13 timers dager denne uka og jeg er helt utkjørt...

---------------------


Så var det omsider inn på Aker sykehus for lymfødem behandling, Denne satt langt inne, men jeg fikk endelig den behandlingen der jeg har "skreket" etter i over 4 år. 


21 oktober 2011

"Vel hjemme etter første uke på Aker.. leggen min har gått fra 85 til 67cm i omkrets.. slettes ikke værst på 5 dager. Reiser tilbake igjen på mandag for uke to. Litt usikker påom det blir to eller tre uker totalt, det vurderes etter framgangen.

Aker er iallefall en dødskjedelig plass å være, jeg er veldig glad jeg tok med laptop og ekstra HDD med ting å se på. ellers hadde jeg gått fulstendig fra sans og samling. Men både leger og personale er veldig hyggelige og gjør sitt for å gjøre oppholdet så trivelig som mulig.



Behandlingen er todelt. Først er det lymfestimulerende massasje. Dette er egentlig veldig behagelig. Fysiotorturisten masserer forsiktig og stumulerer lymfekjertler i hals, armer,buk,lyske , lår , legg og fot. Dette "sparker" igang systemet og det kjennes i hele kroppen. Jeg blir like svimmel hver gang. Så smøres hele stasen inn med fuktighetskrem så huden ikke tørker. Også kommer morroa. Først en beskyttende strømpe, så ett lag med vatt, dette skal fordele trykket gjevnt. Så surres alt inn i en stram støttebandasje som draes skikkelig til.. hele beinet fra foten og opp til over kneet er avstivet og mer eller mindre ubrukelig. Det er på randen av å være ubehagelig uten å bli det. rar følse egentlig.. Så er det å sette hele rolig med foten så høyt som mulig og ta det piano.. Dette går til en viss grad, med så mye væske som presses, må det jo ut en plass og tidevis har jeg fløye på dass ett par ganger i timen hele døgnet.. ikke mye søvn der nei. Men det har heldigvis gått over nå, er fremdeles endel flyving på toaletten ,men ikke fult så ille.


Ellers er det sørgelig lite å melde om, har stortsett sittet å sett filmer på laptopen og det er sånn stortsett det.


--
4 november, etter tre uker på Aker


Sånn da var jeg ferdig med uke 3 av oppholdet på Aker

Statusen er nå at leggen min er normal og stabil på ca 60 cm i omkrets på tjukkeste pungt. Dette er noe jeg må si meg veldig fornøgd med. Jeg hadde ikke trodd at den skulle bli så bra. Så nå kommer neste del av "øvelsen". Det er bestilt en kompresjons strømpe til meg så jeg slipper å tenke så mye på bandasjering og jeg kan fungere relativt normalt. Tingen er at denne har noe leveringstid så vi ble enige om at jeg skal tilbake til Aker på mandag for en uke til. Dette er for å forebygge at det vokser ut så mye igjen at strømpa ikke passer og vi må begynne på nytt igjen. Det er ikke sikkert at det skjer, men vi vil ikke ta noe sjanser. Så da blir det uke 4 før jeg får reise hjem. Men jeg ser på det som en bedre løsning en å sjanse på at det går bra og det ikke gjør så..

Det har vært helt greie uker ,men jeg begynner å kjenne at jeg har ligget i tre uker nå. Ryggen begynner å krangle litt, jeg har fått tilbake betennelsen jeg hadde i hofta og jeg kjenner at jeg er slapp i kroppen. Men det går seg nok til igjen.

Jeg er på samme avdeling som de som blir GBP operert, men har ikke sett så mange av dem, jeg har eget rom (heldigvis). De som jobber der er kjempegreie og vet ikke hva godt de kan gjøre for en. Det enest jeg ikke liker der er maten. Middagene er så som så kvalitet og jeg begynner å bli en smule lei brødet der som tidevis er rimlig tørt.

Jeg har fått ordre om å holde meg i senga med foten så høyt som mulig, skjønt har heldigvis fått dispensasjon til å gå på toaletten ,samt dusje en gang om dagen. Så jeg prøver å få dagene til å gå som best mulig, jeg har tatt med ett par store eksterne harddisker til laptopen så jeg har ett lass med filmer og tv-serier/programmer å se på. Så selv om det er dørgene kjedelig får jeg tiden til å gå sånn noenlunde.

Behandlingen er som tidligere nevnt daglig manuell lymfemasasje og bandasjering av høyre fot. Ellers er det å fokusere på ikke å stresse og i det heletatt holde seg i ro.


----

16 november og ferdig med behandling for denne gangen.


Da er jeg omsider hjemme etter 4 uker på Aker sykehus. Lymfedrenasje og behandling er fullført for denne omgangen og jeg må si jeg er utrolig godt fornøgd. Da vi begynte var omkretsen på leggen min på ca 85cm, dette har gått gradevis nedover og den er idag stabil på 58-59 cm. Til uka kommer kompresjonsstrømpe som jeg kan bruke istedet for bandasjer så da blir det litt mer behagelig en bandasjene som mer eller mindre stiver av hele høyre beinet mitt opp til låret.

Det er enormt lettende å slippe den enorme vekta jeg hadde på den ene foten og jeg har ikke hatt noe særlig ryggsmerter etter at den forsvant heller, skjønt jeg har ikke gått stort så jeg vet ikke om det holder. Men det er jo lov å håpe. Jeg limer inn noen bilder her så kan dere se forsjellen. Den er ganske enorm for å si det på en pen måte. Ellers kjenner jeg og ser jeg at jeg har mistet vekt, men jeg aner ikke hvor mye ennå. Det er vel ikke så rart når maten på Aker ikke på noen måte var noe å skryte av. Middagene var til tider en dårlig spøk og det var vel ikke en dag brødet var noenlunde ferskt. Inntaket lå i snitt på 900-1000 kcal pr dag etter mine beregninger så noe må da ha skjedd. Nå blir det full fokus på å spise fornuftig og så lite som overhode mulig utover. Er til tide veldig godtesjuk ,men det går med ett par frukt eller så har jeg litt frøsne bær som en kan lage smoothie av.

Så det er bare å se framover til sommeren, da blir det sleeve oprasjon på meg enten i slutten av juni eller begynnelsen av september. Det er ikke avgjort ennå ,men det er veldig greit å ha noe ca tid å se fram til .Jeg har god kontakt med kirurgene der nede nå og de er veldig ok folk

Norske helsesystem MEG I RÆVA !

Igjen vært på telefon med aker.. de begynner å kjenne meg der nå..

hørt i telefonen:
"Senter for syklig overvekt du prater med *****"
"Hei, Sten Arne B her, vil bare følge opp litt å se om noe har skjedd med saken min ?"
"hei sten arne, ett øyeblikk skal jeg få opp jurnalen din, ja der var den".

ok så jeg har prata en gang eller to med dem

Iallefall.. han legefyren som må sende henvisningen til Tyskland er vist ikke kirurgen, men en annen fyr som er spesialist på *noe de sa, men var så imponerende at jeg klarer f'en ikke å gjenta det*.. Han har i utgangspungtet ventetid i ett år.. men de prøver å få han til å ta meg inn før dette..

Jaja, all honør til forsøket fra SSO, men pokkern da, må da være flere som kan sende henvisningen til Tyskland !.. Han Dr.Slagstad eller hva'n nå het er den ENESTE I NORGE driver med dette.. jaja, snakker om underbemanning spør du meg.

*rett fra levra*

Jeg fixer faen ikke ett år til med dette.. jeg er på randen allerede, smertene i rygg og hofte gjør at jeg flipper fulstendig ut snart. Ikke kan de behandle det her og jeg må da vente opptil ett faens år til forde han gjøken som kan gjøre noe med det er overarbeidet og har en liste bokstavlig talt lang som ett vont år... Jeg har hatt dette i -4- faens år før de fant ut av at det var noe de ikke kunne gjøre noe med her til lands og 3 av de årene sa fastlegen ingen faens ting forde ho ikke hadde vett nok i panna til å sende det videre når det var noe ho ikke viste åssen ho sku behandle ! Jeg måtte for helsikken gjør jobben selv med å finne ut hva som feilte meg og gjøre noe med det for legestanden både på Ahus,som skal være noen av Norges beste leger, og fastlege var både fulstendig inkompetente når det gjalt dette, og legestoltheten dems gjore at de iallefall ikke kunne sende det til noen annen som faktisk viste hva dette var for noe... **ARGH*!!!!!!

Å harru rota deg bortil nå da, S A..

Vel idag fikk jeg en telefon fra TV Norge.. and guess what..   S A skal på TV..   de var vist svært så imponert over insats og guts-vilje på fredagens casting så de ville gjerne ha meg med på dette opplegget.

Såh.. da spør jeg meg selv med Ludvik stemme "å harru stelt istan nå'a, Solan !?!?!"... ja si det.. men dette kan bli ett helvettes pes, men jeg tror det blir morro og en utrolig opplevelse. 

Og når opptakene er ferdige til neste sommer..  Da blir det oprasjon !!!!, så alt kan tyde på at dette lettere korpulente legemet kan bli noenlunde normal størrelse på , iallefall så normal som mulig er..


Jeg kan ikke si så mye om opplegget, både forde jeg ikke vet stort ,men også pga at det er taushetsbelagt.  Progresjon og sånt får jeg heller ikke lov å prate så mye om..  Men men, jeg kommer til å oppdatere dere det jeg får lov til naturlgvis..

Men iallefall..

Dette blir svært intresant :D

Da var det på tide med en solid oppdatering her.

Fredag var det duket for nok en tur til Overveksklinikken på Aker. Denne gangen var det medisinske og casting tester i forhold til om jeg skal være med på programmet til TV Norge som tidligere nevnt.

Iallefall. Dagen er fredag 12 aug og da klokka ringer jævelsk tidlig på mårran er jeg alt annet en våken. Jeg hadde vel egentlig akkurat sovna etter å ha ligget å vridd meg med ett ukjent antall flyvende saker i mageregionen og gitt at jeg ikke har vært igjennom noe oprasjon ennå og utifra følsen vil jeg beskrive disse som noe i retning av Quetzalcoatlus og Hatzegopteryx.. (eller de største flyvende dinosaurene som vistnok har eksistert).  Iallefall, min kjære hustru hadde meldt seg frivillig som moralsk støtte og ble med på turen. Vi kjørte ned til Aker sykehus og klarte faktisk å komme i betraktlig bedre tid en jeg fryktet.  Etter å ha stappet på en haug med kroner i parkeringsautomaten (jaja TVN refunderer så greit for meg). var det å finne en heis opp i 4 etasje.  Så var det bare å belage seg på venting.  

Jeg ble hyggelig tatt imot av Kristin, den ene casting damen, ei kjempehyggelig dame som ønsket oss veldig velkommen og forklarte litt om dagens hendelser. Dette later til å bli en fin dag. Så mens vi sto der kom Dr. Jon bort å hilste, samt sjekket ståa. Han lurte på om jeg var under behandling for ødemet mitt..  Jeg kunne bare forklare hva som skjedde da jeg fikk telefon fra lymfødem senteret..

Kort fortalt var dette ett svar på henvisningen hans jeg fikk pr telefon. Dette var ei dame som jeg er sikker på noen hadde hatt blanda eddik i kaffen og saltsyre på egget (istedet for vanlig salt). Ho var med andre ord potte sur.. Jeg fikk en nærmest kjeftekule med at de hadde på ingen måte mulighet å se på mitt tilfelle og jeg måtte pent belage meg på 6-8 måneders ventetid før de kunne vurdere å se på meg..  

Dette virker som ødela endel av dagen for Dr.Jon.. den ellers så sindig og rolige islandingen ble hvit i ansiktet og svært "bestemt", han sa bare at det går ikke an å behandle noen på den måten, og at jeg ikke hadde sjans å vente så lenge.. så snudde han på hæla og forsvant inn på kontoret sitt.. Jøsses tenkte jeg.. Nuvel.... Inn på venterommet bar det, her var det en ansamling av folk som jeg gikk utifra var i samme æren som meg og egentlig ganske så rett..  Dagens opplegg var lagt opp som ett "post-løp" med fire poster. Psykolog,Lege,Castingpanel og fysisk test (grøss).  Jaja dette får bare bære eller briste.

Første post på programmet var en prat med psykolog, å jøss tenkte jeg, det er jo en førstegang for alt. Jeg har knapt nok prata med en psykolog i hele mitt liv. Dette var en svært hyggelig dame som spurte litt om hvordan formen var og vi pratet litt generelt runt åssen jeg hadde tenkt på at en halv milion mennesker kunne se meg i aksjon. Og etter en 45 minutters hyggelig og rolig prat sa ho at jeg ikke virket som at jeg kom tli å ha store problemer med dette og at jeg var en helt normal person som også hadde hodet skrudd på rett plass.. jaja hyggelig å få det bekreftet av en fagperson, skjønt jeg er rimlig sikker på at ganske mange vil sette ett stort spørsmålstegn rundt vurderingsevnen hennes og samtidig spørre åssen i heiteste ho har blitt en "fagperson".. Iallefall.. jeg er like happy. Så var det tilbake på venterommet.

Men pausen ble ikke så lang, Først var det inn å ta blodtrykk.. dette tror jeg var noe av det teiteste med hele dagen. Her har jeg nok flyvende dinosaurer i magen til å løfte ett hangardskip og de skal ha blodtrykket mitt for vurdering.. KØDDER DU !?!? var mitt spørsmål.. og etter å ha tatt trykket og sammenliknet med forrige gang var det ikke noe tvil om at dette egentlig var fulstendig bortkastet.. Nuvel..  

Nå var det på tide å ta turen inn på kontoret til legen og Dr.Jon var den som skulle stå for det rent medisinske her. Det passet meg glimrende, vi hadde en god tone fra førstegang.  Nå skulle jeg stifte nærmere bekjentskap med tv-folket.. dette skulle nemlig spilles inn..  nuvel, etter litt om og men med en myggmikrofon som jeg hadde mest lyst å kjøyle ut av vinduet, samt litt lett skuespiller kunst om at vi aldri hadde sett hverandre før,samt litt tekniske problemer som gjore at vi måtte gjøre scenen ett par tre ganger kom vi til saken var vi godt igang.  Iogmed at jeg hadde vært der for bare en drøy måned siden var det ikke nødvendig å ta nye blod og pusteprøver. Jeg fikk vite at prøvene mine var glimrende,pusteprøven var overaskende bra og både blodsukker og kolstrol var overaskende bra. Blodtrykket ble det ikke nevnt noe om.. ikke uventet..  Så var det dagens store samtaleemne.. den for*sensurert*e leggen min..  De ville se denne og da det ikke var mulig for meg å få dratt opp treningsbuksa var det bare å ta den av.. Så der satt jeg i boksern å følte meg kjempelur.. Leggen min ble grundig dokumentert og Dr.Jon gjentok seg selv en 8-10 ganger om at dette måtte gjøres noe med ASAP.. Men at det ellers ikke var noe feil med meg iforhold til dette og at han ville gjerne opperere meg så fort alle inspillinger var ferdige til neste sommer.  Med alle tekniske utfordringer holdt vi på en god time før TV-teamet var fornøgd.  Men det var jo morro læll og på langtnær så skullult som jeg trodde.

Etter like mye fikling med å få av myggen som det var å få den på ble jeg dimitert ut på pauserommet igjen, nå var det ca halvannen time til neste pungt på programmet som var en prat med castingpanelet.  Dette var vel her det er minst å fortelle ifra. Iallefall som jeg skal gå ut med, for å gjøre det kort og galt var det litt av min historie, hva som var tanker og hva en ville utrette med dette. Om framtidsplaner det ene med det andre.  Det var en ca times prat med panelet og som sakt kan jeg ikke si så mye mer om hva som skjedde her da det er kondensifielt (eller åssen en nå skriver det.).

Etter en kort pust var det nå tid for det jeg virkelig ikke hadde gledet meg til.: Den fysiske testen, dette mye pga smertene jeg har i rygg og legg somfølge av ødemet.  Så her var det egentlig bare å bite tenna sammen. Her fikk jeg hilse på Kari J. Ho viste seg å være en veldig hyggelig dame, ho prøvde seg med noen litt kjappe "observasjoner", men dette ble kjapt kvittert fra min side og dermed var vi gode venner.  Først var det å ta mål av meg.. jeg ble omhyggelig målt ned til NESTEN det pinlige, det var vel omtrent bare "lillemeg" som ikke ble målt...  Her skulle også ett kameracrew være med på morroa så da var det nok en omgang med fikling med mikrofoner og en masse annet svare spetakkel.

Første pungt på programmet var kneløft.. oh joy.. vel øvelsen er da enkel nok.. løfte beinet opp til en viss høyde og sette den ned igjen. Så mange ganger som mulig iløpet av 2 min. Opp mot veggen og bare å knalle til. jeg hadde bestemt meg for ikke å gi meg selv om jeg viste dette kom til å svi som hellvette.. og der hadde jeg rett.. etter 2 skarve min hadde jeg kjempekrampe i høyre lår og korsrygg ,men   Kari var godt fornøgd med innsatsen og ho sa ho så at jeg hadde store smerter og var kjempeglad for at jeg fullførte, vel akkurat det skal jeg ikke nekte på..   Jeg fikk litt tid å samle meg på før del 2.. 12 min gange på tredemølle.... Å hjelpes.. det er passe patetisk 12 min er ikke lange spaserturen og før jeg fikk dette ødemet, selv med min vekt var ikke akkurat 12 min spasering noe veldig mye å grine over.  Jeg sleit litt med å finne balansen på denne saken her, det kjentes omtrent ut som å gå på ett båtdekk i storm, så jeg holdt meg fast, da jeg ville slippe holdt jeg på å gå rett over ende så jeg safet litt å holdt meg fast, noe som egentlig ikke var så lurt, men jaja..

Minuttene gikk og jeg gikk med dem. Jeg savnet egentlig noe musikk å gå etter , det hadde gjort det hele noe enklere. Etter en 7-8 min hadde jeg så store smerter at jeg gikk på bare pur faen.. ikke helsikken om ho skulle få se meg gi meg. Da 12 min var over gikk jeg 2 til bare for å understreke det..   Jeg var ikke akkurat sliten, litt varm naturligvis ,men smertene var svært kraftige. Jeg fikk satt meg og tok ett glass vann. Kari virket kjempefornøgd over at jeg hadde fullført og ho var overasket over hvor fort jeg kom meg igjen.  Som jeg sa jeg var egentlig ikke så sliten ,men det var å få kontroll på smertene som tok ett par minutter.

Så var dagens prøvelser over. 10 min etterpå var jeg i fin form og da hadde stortsett alle de andre gått, jeg og E var sist ut døra.

Det var en helt ok dag, fikk en viss innsiki produksjon av tvprogrammer. Mye venting stortsett.  Men når alt kommer til alt var det en bra dag.

Før jeg gikk fikk jeg beskjed av Dr.Jon at han hadde sendt en "streng purring" ned til Lymfødem klinikken og at jeg skulle ringe ned dit på mandag.  Så da gjør jeg det. Han sa også at hvis jeg ikke var i behandling iløpet av 2-3 uker sendte han meg på hue og ræva utenlands, sansynligvis til Tyskland.

In other news..

Denne helgen har jeg hatt svært kraftige smerter i høyre hofte og lår. Det kjennes nesten ut som noe har kommet i klem, når jeg beveger låret kommer det en sterk smerte og det prikker fra låret og nedover.  Idag tidlig (søndag) måtte jeg komme meg ut av senga og ut i lenestolen, jeg klarte ikke å ligge lengre. Denne smerten kommer kraftig når jeg ligger. Det var ikke noe spesielt behagelig å få kreka seg ut av senga ,men det måtte til.. tårene spratt og det gjør de stortsett hver gang jeg prøver på noe særlig bevegelse. Jeg skal ta kontakt med legen imorgen å få henne til å se grundig på dette.  Det virker ikke som det er noe farlig så det tar jeg knusende med ro ,men smerten er uutholdelig når den setter igang. Og selv med en kraftig dose smertestillende er det ikke så mye bedre.

Life on the line continues

Vel hjemme etter Lista Warbird Airshow

Vel hjemme etter Lista Warbird airshow, vel kom hjem sist søndag, men har vært litt busy med å redigere bilder og lage en video fra showet. Jeg har litt planer om en video til med mer Vampire , men trenger noe  mer matreale først.

Som vanlig hadde Kenneth og Mette laget ett fantastisk bra show. Dette også tatt i betraktning at det var endel av de inviterte som måtte trekke seg, showet skulle ha vært den 23-24 juli ,men pga dårlig vær ble dette utsatt en uke. Noe som skulle vise seg å være nesten å se framad i tid, avgjørelsen om utsettelse ble tatt på Torsdag kveld og fredag så smalt det løs på Utøya og i Oslo sentrum.  Men showet ble avviklet med minnemarkering for de berørte og fantastisk bra flyving av alle aktørene.  Må si at å se to Vampires i lufta i formasjon med F-16 og også med sitt eget formasjons show er fantastisk vakkert. Og jeg håper at forsvaret får ett par F-5 i lufta for museeums flyving og at Starfighter gutta i Bodø får denne opp å gå igjen. Da blir det virkelig morro.Så mangler det vel egentlig bare at noen skaffer en F-86 Sabre og en T-33 så er vel de viktigste jagerflya i lufta for museeumsflyving og ialefall de som fremdeles kan gjøres flyvbare.  F-84 tror jeg ikke det er noen igjen i flyvbar stand.  Det er en Vampire til i Norge , men om denne kommer opp å gå har jeg desværre mine tvil om.

Iallefall legger ved ett par bilder og en link til en video jeg laget fra showet.

22-07-11

 Hva slags forhold har man til muslimer nå da, dette var en gal Nordmann som utrettet..


Forholdet mitt til muslimer... Det er som til alle andre relgioner, fulstendig nøytralt.  Dette er av den veldig enkle grunn at for meg er det revnende likegyldig hva slags relgion og livssyn den enkelte har. jeg ser det slik at det ikke er min sak å legge meg opp i den enkeltes spirituelle liv og tro.   Om en person velger å være kristen,jøde,muslim,hindu eller shinto er den personens sak og ingen andres problem. Jeg ser på en person etter åssen h*n oppfører seg og behandler medmennesker. Hvordan personen er som menneske rett og slett. Hva slags tro/relgionsoppfatning vedkommende har er for meg fulstendig likegyldig.

Det som er veldig farlig er å dømme folk på bakgrunn av dems tro og relgionsoppfatning. Jeg kjenner godt og er svært gode venner med mennesker av forsjellig tro. Jeg kjenner godt muslimer,kristene,jøder,hinduer,buddister,hekser/wicca,shinto budisme,gresk ortodokse,romersk katolske, druider,shamaner, indiansk tro i forsjellige utgaver , bare for å nevne noen.  Og alle er de gode mennesker, de har sine helligdager, utføring av relgion som i følge dems tradisjoner er moralsk og etisk forsvalig. Og alle jeg kjenner ,til min kunnskap iallefall,er godt innenfor allment godkjente etiske normer.

Det mange gjør er at de ser på alle muslimer som en fare for samfundet på bakgrunn av hva en ørliten prosentandel har utført og ønsker å utføre mot andre. Dette syntes jeg er veldig leit og jeg syntes det er feil å dømme en hel folkegruppe og en av de største relgionene på planeten pga hva ett fåtall gjør.  De aller aller fleste muslimer tar avstand fra voldsbruk mot andre og igjen fanatikere og fundamentalistene som ønsker å bruke vold er naturligvis serdeles farlige folk.  Når dette er sagt så er det ikke bare i Islam en finner fanatiske fundamentalister som sier "my way or the highway", mao følger du ikke min tro dreper jeg deg.. 

Dette finner man også og har gode eksempler på i alle "dømmende relgioner" , kristendommen og jødedom er prakteksemplarer her. Islam også til en viss grad ,men etter min oppfatning er ikke islam så ille som spesielt kristenfuntamentalister. Det som er med muslimske fundamentalister og fanatikere at de har faktisk klart å gjøre noe utav dette med utførelse av vold mot andre i stor grad og pr idag større en hva alle andre har klart å utrette. Islamske fanatikere har en viss mer kulturell interesse i å "sparke ifra seg" mht tli terror og dermed har de fått mere "PR".  Etter 9/11/01 har all oppmerksomhet blitt rettet mot den arabiske verden og den "truslen som kommer derifra", mens man da har mer eller mindre glemt andre fanatiske grupper som blant andre potensielt voldlige høyreekstreme grupper ,men også de som har gått til det ekstreme hat mot muslimer som følge av blant annet 9/11, jeg mistenker A B B for å være en av disse. Ifølge det som har kommet fram begynte han å planlegge denne aksjonen under ett år etter 911 og når paranoiaen etter den hendelsen omtrent var på sitt største. Han har plukket seg ut ett mål som da i hans hjerne er Arbeiderpartiet for så å slå til mot disse. Uten at jeg skal gå videre inn på hvilke årsaker han har for dette. Så godt kjenner jeg ikke saken.  Jeg vil være til en god viss grad kalle A B B for en kristenfundamentalistisk forbryter. Dette i likhet me Klu klux klan, men også andre høyreekstreme grupper som bygger sitt hat på fremmedfrykt, rasisme og relgionsintoleranse som han her hevder å tilhøre. 

Forrige fredag når dette skjedde var jeg i bilen på vei til jobb. Jeg måtte ned å hente noen saker jeg hadde glemt dagen før, lommeboka mi av alle dumme ting.  Jeg var på Olav Kyrres plass og sto å venta på grønt lys, jeg hadde valgt å kjøre igjennom byen. Jeg hadde det ikke travelt og jeg liker ofte å kjøre igjennom byen for å se litt på menneskene , ta inn stemningen og bare egentlig nyte sommerværet. Og ikke minst slippe E-18 som jeg kjører ca 600 ganger i året.  Jeg hadde sidevinduet åpent og mens jeg ventet på grønt lys hørte jeg ett kraftig smell. Det hørtes egentlig ut som når en container deiser litt hardt i bakken, bare mye høyere. Jeg la også merke til at vinduene  bilen vibrerte kraftig.  Jeg tenkte med meg selv at "jøsses det var litt av ett smell".  Men jeg tenkte ikke mere på det en det. Jeg hadde på P4 på bilradioen og der kom det en inringer på etern som mer eller mindre skrek at regjeringskvartalet er bomba og at ingangspartiet på statsministerblokka er sprengt vekk.. Så ble det stille. Jeg ble litt forfjamset og tenkte ialledager med meg selv... Så skrudde jeg over på NRK altid nyheter og før jeg kom til Lysaker begynte meldingene å hagle inn... Jeg "løp" opp på kontoret å henta lommeboka mi og de andre tingene, før jeg satte meg ut i bilen igjen.. Jeg hadde skjønt at her var det noe på ferde så jeg iverksatte kriseplanen jeg har lagt. 
Jeg har lagt opp en kriseplan i det høyst lite sansynlige at noe dramatisk skulle skje, terrorangrep eller større ulykke.  Jeg er ikke paranoid ,men jeg har altid vist at om noe skulle skje er det greit å ha tenkt igjennom en "sjekkliste" på forhånd.  Jeg har en kriseliste på mobiltelefonen som inbefatter nære venner og familie. Alle disse ble oppringt i tur og orden etter prioriterings liste og alle var i god behold.

Jeg så at hendelsen hadde vært i Oslo sentrum så da kjørte jeg en omvei rundt sentrum og posisjonerte meg slik at jeg lett kom ut av byen. Nå kom de timene med studering av Oslo's veinett til hjelp. Jeg viste ikke om det var satt opp spærringer langs med hovedveiene, men dette var heldigvis ikke noe problem og jeg kom meg greit vekk.  Jeg har sakt til meg selv at hvis noe uforutsett skulle skje så dra den motsatte veien, mulig jeg er feig, men å dra inn i en "krigsone" er ikke noe jeg har noe veldig planer om.  På vei Nordover og ut av byen så jeg mange nødkjøretøy på vei inn imot Oslo og jeg hadde på radioen så jeg fikk all infrmasjon som kom via denne.  Da jeg var godt ute av Oslo og på vei opp RV 4 mot hakkadal (dette var den nærmeste ut-veien utenom å kjøre via hønefoss fra der jeg var). ringte jeg tilbake til min bedre halvdel som hadde fått fulgt med noe på tv'en hjemme.  VI fikk prata sammen og ho informerte endel om hva ho hadde sett på tv. Jeg anså det ikke nødvendig for oss å sette igang noe evakuering så jeg kjørte opp til Roa og over fjellet til Gardermoen og hjem til Jessheim..   Resten av kvelden ble tilbrakt fårran tv'en og jeg går ikke videre inn på dette nå ettersom det er noe alle her vet hva som skjedde derifra.

Når det gjelder hele opplegget som denne karen har klart å sette igang viser dette hva en enkeltperson med ett mål og nok vilje til å gjennomføre det kan klare å utrette. Så langt ser dette ut som ett opplegg som er godt planlagt og gjennomført. Dette viser at personen her absolutt ikke er dum, han er derimot både svært inteligent og resurssterk. Han har klart å sette sammen og utføre ett terrorangrep og massedrap med kun lovlige midler og uten å vekke noe slags form for mistanke rettet mot seg. Og dette er beundringsverdig sett fra ett rent praktisk synspungt.  Fyren er skvær pine gal og hører absolutt ikke hjemme i vårt samfund, men som jeg også sier det krever mye å planlegge, skaffe til veie utstyr og organisere noe slikt som han har gjort her.  Jeg håper politi og påtalemyndighet finner en måte å holde samfundet trygt fra denne personen og at han blir stilt til ansvar for og straffet for dette han har gjort.

Mine tanker og følser går ut til alle pårørende og ofre. Og min ypperste respekt og takk til Politi og redningsmanskap,leger og ambulanse personell som har gjort en formidabel jobb etter denne tragedien.

Dette er helt uvirkelig

 Fra nettforum, men det sumerer opp ganske bra.. selv engelsken min har fått en støkk i detta her..



A large explotion has turned downtown Oslo into a warzone. The target looks to have been the administrationbuilding of the Norwegian government, Not the parlament building itself but the primeministers office aswell as the offices of most parlament members has been destroyed. As of now 3 people has been confermed killed and an unknown number is wounded.

I was in my car about 3 miles from the explotion and felt the blast. most of downtown Oslo is closed down and emergancy crews has the situation under controll.

***

And the caos continues.. at the laburpartys summercamp outside Oslo 5 people has been shot by gunmen.. Police SWAT teams are on the way and the situation is very tense. Reports of more shots at the campsite is coming in as I type this.

I'm also looking at tv pictures from Downtown Oslo and I can't beleve what I'm lookin at. I drove past the area two days ago, just where emergancycrews and police are working right now.

***

Total 7 dead so far in downtown Oslo

The maniac gunman has been caught, police working to clear the area.

The people at Utoeya where the youth camp was held, are young people ages from 12-25.. This is unreal..

***

the shooter is caught and in custody. He will be charged with mass murder and terrorist activity. Max sentence in Norway is 21 years jail..

They where most lightly teens, most of the people at the camp was teens, age 12-20.

They say the number of dead will increese.

***

The death sentence was abolished in peacetime in Norway before the turn of the 20th century, and the last time it was used in wartime was back in 1947 when Vidkun Quisling was executed by fireing squad for treason in wartime.And for wartime chrimes it was abolished in 1979. Norwegian prisons are regarded as the most confertable in the world, and they look more like a hotell with in cell tv,WIFI and every prisoner gets a dayly salary + a wide net of help to get back to society when the sentence is served.

***

More info has been releaced on the purpetrader.

He is 32 year old male from Oslo, He is a concervative christian, with connection to the freemasons and extreme right, newnatzi grouping in south eastern Norway (where Oslo is located). He does not have any military background exept for the standard one year as a conscrpt in the Norwegian Armed forces, this he has in common with most Norwegian males as we have mandatory military servce. According to just released info he is an avid hunter and body builder. He has two licenced weapons in his possesion. A hunting rifle and a Glock 9mm. (G17 I guess).

He is police custoty and is beeing interviewed, he is talking to the police and more info on his reasons for this terrible act will be publiced. His appartment in Oslo west suburbs is beeing searched but no result of this search has been released yet. So far nothing indicates any relations to any islamic paramilitary (ie Al-quida), and everythng points to that he has planned and executed this all by himself.

The bomb that went off in Downtown Oslo was in all likelyhood placed in a van parked outside the government quarters, this is an area free to the public and many people park their cars in this area as it's both close to Oslo's shopping district and many people work in this area of the city, and also there has not been any reason to close this area off. New info is coming now, the bomb was a furtelizer/diesel oil device of unknown weight, but take a look at the pictures and you'l see what he did..

so far 18 people is confermed dead, 10 of these are teens aged 13-19, this number wlll rise as not all the casualties has been registerd yet and many people has critical injuries.

The Oslo SWAT team was able to arrest him without injuring him, that shows what the Norwegian police is capeble of. They got him allive and not just shot him dead at the scene..

The purpetraders name is Anders Behring Breivik..


***

This is insane..

as of 11:00 am local time

84 youths dead at the Island, 7 in downtown.. this is not the final figures, Utoeya is a bloodbath of proportions never seen in this country before.

I'm at a loss for words, one person so many lives...

Mine tanker til alle offrende i dagens bombeangrep og massaker i Oslo

Dette er tragisk og en halv , er ikke noe mer å si..

Hvorfor gjør jeg dette ?

 jeg var kjempeskeptisk til dette med oprasjon.. skulle en kirurg omorganisere/kutte vekk,stemple,stifte mine indre organer. For what ? forde jeg ikke klarte å gjøre endringene og trene meg tilbake til den formen jeg en gang hadde.. Ikke fa'n om det skulle skje, kom bare ikke på tale. For all del ,jeg hadde selv insikt til selv å se at det hadde vært greit å få av endel kilo.. Men det gjør man da ved å leve sunt og trene.. Jodda. ingen problem 50 kg med litt innsats.. tar det før frokost.. Der var jeg..

så dro jeg på Nimi på Helgelandsmoen. 14 ukers opphold med store ambisjoner og dette skulle gå så smertefritt at slaktern (kirurgene) kunne holde kniven langt unna meg.. Men.. hva var dette da ? kroppen sa nei... jøsses, den så jeg ikke komme... det er ikke tull engang. Hjernen sa "kom igjen, dette klarer du så greit atte". Joda jeg pøste på det jeg hadde, presset meg selv til og godt forbi alle fornuftige grenser.. Så en dag i styrkerommet, ***KNAAAAAAS***, en skjerende smerte og tårene spratt. Full fart på sykestua, så på ringerike sykehus for mer undersøkelser. Hva hadde jeg gjort nå da. I den venstre anklen min var det slått løs brusk og denne lå å fløt i leddet, En liten strek i regninga kan en si. Men jaja, hva nå da. Jeg var så dum at jeg fortsatte treningen. Jeg fikk ikke lov å gå så mye på det ,men sykle kunne jeg gjøre så lenge jeg var forsiktig. Jeg forsiktigi ? hadde da ikke mulighet til det. Jeg skulle jo ned i vekt, kunne ikke da sitte å småpadle på en sykkel, Neida, her skulle det taes i. Så hadde vi spinning time. Jeg koste meg på sykkelen, musikken pumpa og jeg padla på som en galing. BANG.. der låste anklen seg.. jeg var ikke langt unna å fly hodestups over sykkelstyret. litt av ett syn.. Da var det mer eller mindre kroken på døra. Jeg fikk streng beskjed om at dette var på kanten av hva som var lurt. Og da brevet kom fra Ahus om at jeg skulle inn til undersøkelser og oprasjon for å få ut bruskbitene måtte jeg slutte av oppholdet, surt som bare fy.. 2 uker igjen, men jeg fikk med det viktigste da.
Så kom jeg på Ahus.. Der ville de ta en MR eller CT scan (husker ikke ifarta hvilken), men så spurte de, hvor mye veier du ? , jo jeg fortalte det.. vel sa de, da var det bare å glemme hele greia. Maskina var ikke laget for så store mennesker og jeg ble sendt slukøret hjem med beskjed om at å trene med den anklen gjore jeg på eget ansvar og ble formant om hva som kunne skje..

Hele oppholdet på Nimi var i mine øyne totalt bortkasta.. MEN var det så ? jeg lærte en stor lekse der, hard trening er ikke så veldig lurt når man har en BMI på over 45... Da setter fysikken sine grenser, uansett hvordan innsatsviljen er så setter kroppen stopp.. Hva skulle jeg gjøre nå da, jeg kjørte en laaang tur, er da jeg tenker og vurderer best. Dagen etter ba jeg fastlegen sende henvisning og søknad om vektoprajon. Med kraftig lymfødem i den ene foten, og en ødelagt ankel i den andre, en rygg som hadde fått seg en kraftig smell i hinderløypa. Da var det ikke stort andre alternativer. På den kjøreturen fant jeg ut og kom fram til at oprasjon var det som var.. jeg kunne la være å gjøre noe, da ville vekten før eller senere sende både diabetes og alskens slags andre styggdommer min retning. jeg pratet med en god veninne som hadde vært igjennom dette og hun hadde bare lovord. Så kom jeg i kontakt med flere.. og jo mer jeg pratet med folk som hadde vært i samme situasjon jo mer sikker ble jeg på at dette er for meg.

Men hvordan skulle jeg innrøme at jeg hadde "tatt feil" i å blånekte for oprasjon ??, Det var en hard nøtt å svelge, men slukøret fortalte jeg min kone først hva jeg hadde kommet fram til. Ho var så glad at tårene spratt.. at jeg endelig hadde sett lyset. *pustet lettet ut* dette var da ikke så ille.. Så fortalte jeg det til nærmeste familie, kjempestøtte og alt var helt på G.. Så tenkte jeg med meg selv en stund (noen måneder). Venner og kolegaer spør jo hva jeg skal gjøre nå siden treningen gikk på tverke... mange er bekymret for meg. Pokker heller, jeg valgte å være helt åpen om dette. Jeg får kjempestøtte og alle jeg har pratet med mener at dette er det riktige og at jeg er kjempetøff som faktisk har sett "lyset" og søker hjelp. Og ennå at jeg holder dette åpent slik at de som kjenner meg slipper å tenke på åssen skal det gå med sten arne. Jeg så til slutt at dette absolutt ikke er noe tabu område i det heletatt ,men når en har ett overvektsproblem og kroppen ikke vil sammarbeide, så er dette en løsning som til syvende og sist redder liv. Jeg har "sett" hvilken vei jeg kunne ha endt opp på om jeg ikke valgte å gå for denne behandlingen.

Vær stolt av den avgjørelsen du har tatt, vis alle at du rakrygget har tatt ett standpungt om å komme overvekten til gangs. Du har valgt en behandling som er drastisk ,men nødvendig. Du vil få masse støtte, noen drittsekker vil du sansynligvis møte, men de aller aller fleste vil støtte deg i din kamp mot vekta. Og jo mer åpen du er, jo mer støtte får du og det har jeg erfart de siste 2 årene at det er veldig godt å ha den støtten bak deg

En formiddag hos kirurg for evaluering til overvekts behandling

Så var dagen jeg har sett fram til lenge med spenning, masse tanker , grøss og gru for vekta .Ja i det heletatt..

Vel dette er hva som skjedde.

jeg troppet opp på Aker rett før 0930, god tid som altid.. Heisen opp i 4 etasje og stakk nesa innafor døren til ekspidisjonen. Ei veldid hyggelig sykepleier sendte meg sporenstreks to etasjer ned for å ta pusteprøve.. Jo det var jo en grei sak det, Fikk på neseklype og skulle blåse av all makt og holde inn i noe maskineri jeg er sikker på jeg har sett i en sci-fi film eller serie.. Den likna på en androide med en masse stesj på... Iallefall vel blåst og gresspollen allergi utavhelsikken tatt i betraktning hadde jeg mer eller mindre normal lungekapasitet, Så den ble bestått med glans.

Med dokumentasjonen i hånd var det rett opp i 4 etasje igjen der det var tur på vekt og blodtrykk... og her kommer det jeg IKKE satt pris på idag.. først på vekta som desværre viste betraktelig mer en det jeg hadde sist.. og at ingen av vektene jeg er på kan være enige er for meg ett stort mysterium.. Sist jeg var på en vekt var i oktober, da hadde jeg 246 kg.. Det var jo greit nok, foralldel ikke bra.. men alikevel.. Den vekten var den som står nede på der jeg var på forkurs på Aker.. Da hadde jeg gått ned ca 8 kg på ett par måneder og jeg var stolt som ei hane... Vel.. Denne vekta jeg var på idag var på ingen måte like snill.. ifølge det rakleverket der hadde jeg gått opp 21 kilo.. Unødvendig å si at skuffelsen er enorm. Det kom en liten "lettelse" på dette senere,Dr Jon mente at dette var mye vann ,men også noe generell vektøkning. Iallefall  det å få ett slik resultat slengt i fleisen rett før jeg skulle ta blodtrykk gjore ikke akkurat den opplevelsen noe bedre. Det trykket gikk i skyene for å si det pent. Sist jeg målte for 3 uker siden hadde jeg 141/80. Helt ok for en "belugahval" av mitt kaliber. Idag viste måleren 158/100.. Absolutt ikke det stolteste øyeblikket i "karrieren", men som ho hygglige sykepleiersken sa, det var egentlig ganske normalt etter ett slikt "sjokk". Takk for den og jeg følte meg iallefall litt bedre.

Så var det å sette seg ned å vente litt. Dr Jon Kristinsson var en smule forsinket og ganske stressa, men da han etter en times venting kom inn å kalte meg inn er jeg litt glad jeg ikke skulle ta mer blodtrykk. Da tror jeg at det var rimlig høyt..

Dr Jon er en veldig hyggelig og proff kar. En rolig og sindig islending som jeg fikk ett posetivt inntrykk av. Han var litt skeptisk intill han så leggen min, da hørte jeg ett sukk og "du store min". Hjelpes sa han.. dette var stygt. så for han ut å hentet en kolega (dr schau) som kom inn å så på "tømmerstokken" min (jah.. leggen asså, ikke tenk koffert nåda jenter). De ble skjønt enige om at det å operere meg med den leggen som truer med infeksjon og det som værre er ville han ikke helt ta sjansen på. Så som han sa, denne må vi få kontroll på. Så han satte seg ned å skrev en avhandling til Norsk lymfødem senter som skulle ta kontakt med meg så snart som mulig for behandling. Så som han sa, vi får prøve dette først, og går ikke dette sender jeg deg til Tyskland. Jøss, tenkte jeg. jaja tyskerne pleier da å være hyggelige folk de, bare håper de snakker mer Engelsk en jeg gjør Tysk. Nuvel..

Så var det over til sakens kjærne, Han likte ikke vekta mi og dette var vi skjønt enige om. Han ville at jeg skulle ned ca 30 kg. Når jeg var ned ca 30 kg og leggen var under kontroll ville han ta meg inn på høyeste prioritet til Sleeve oprasjon først. som han sa ville dette være en begynnelse. Så ville jeg gå ned en 70-80 kg med denne, så ville han ta meg inn til reoprasjon og gjøre Sleeve om til DS for yttligere vekt tap. Men han sa at jeg kunne regne med ett vekttap på 110-130 kg som følge av oprasjonene. WOW tenkte jeg. Så tok han en titt til på leggen min og rista oppgitt på hodet, dette var vist noe av det styggeste han hadde sett såd et ut som. Han tok litt mål og anslo at i mitt høyre bein var det over 30 kg væske. (derav den litt gode nyheten). 15-18 i legg + fot og resten over kneet..

Så for å summere opp blir det først mer lymfebehandling agressiv som han sa, så blir det noe vekt nedgang, her kan jeg jo tjuvstarte litt.. jeg likte j*vlig lite at jeg hadde gått opp såpass mye.. greit endel av det er væske, og endel av det er som følge av at jeg har stittet på ræva siden midten av februar med foten på en krakk.. Men alikevel jeg må si at jeg er skuffet.

Så blir det Sleeve, og med påfølgende omgjøring til DS om nødvendig.

Så var jeg ferdig hos Dr Jon, da var det videre i programmet. Jeg ble sendt ned i andre etasje igjen med vei og kart instruks til å finne ett sted for gjennomlysning (som om jeg skulle vært ett annet egg..) Dette gikk ganske smertefritt, jeg fant omsider fram og ble vist inn til en maskin som jeg skulle stå ved siden av, så en lyd som fikk meg til å lure på om det var ett vepsebol inni der. Så "da er du ferdig".. jøss tenkte jeg. var det ikke værre.. jaja jeg klager ikke. Så var det å finne ut av hvor det lokale vampyr-redet var.. (les: skulle ta blodprøver). Litt trasking igjennom noen ganger og bingo, der var det en dør med en kølapp utafor. Joda, så kom mitt nummer og inni "hulen" med meg. Der satt det en veldig hyggelig liten vamyrfrøken klar med nåler og reagensglass... Jodda, opp med t-sjorta og ett lite stikk, det var tydelig at ho hadde gjort dette før, jeg kjente ikke noe i det heletatt, bare satt å så på at mine røde dråper forsvant inn i det ene reagensglasset ette det andre. Det var vel en 7-8 som skulle fylles totalt. Så var jeg ferdig og ho vampyrfrøkna ønsket meg lykke til og i neste setning sa til kolegaene "da går jeg til lunsh".. og jeg tenkte mitt

Så var jeg ferdig..da var det "bare" å finne veien tilbake til heisen.. jeg har heldigvis god stedsans og gikk motsatt av hva jeg hadde gjort, og jah. der var det heiser som vistnok gikk både opp og ned. Jeg valgte ned denne gangen da dette virket mest fornuftig da bilen sto to etasjer ned..

Så da er jeg ett skritt videre mot ett "normalt" liv. Det blir en spennende tid framover. det er nå bra sikkert..

7 år siden jeg og Eirin fant ut at vi skulle vandre sammen

Idag er en litt spesiell dag,  Det er 7 år siden jeg og Eirin bestemte oss for at våre veier skulle slåes sammen og vi skulle vandre side om side. Og slik ble det.   Det hele begynte 18 feb 2004. Jeg satt å surfet på nett og var innom Blink på ett av mine mange daglige besøk på dette stedet.  Da hadde jeg fått en melding fra ei jente, jøss, dette var vel ikke noe jeg var veldig bortskjemt med ,men alikevel.  VI fant fort tonen og MSN gikk en smule varm de neste månedene. Jeg kunne knapt komme fort nok på når jeg kom hjem fra jobb og vi satt å skvattra om alt og ingenting.  Timene gikk og hadde jeg tidligvakt på jobb var dette litt av en utfordring å komme seg igjennom.  Mine foreldre skjønte at noe var på vei til å skje, men ikke helt hva.
Vi ble enige om å ta skrittet videre og møttes, vi møttes på jessheim storsenter i midten/slutten av mai.  Å du store, ikke nok med at ho va ei kjempehyggelig jente med virkelig snert i replikkene og kjapp i tankene. Ho var liddelig søt også. Jeg hadde vel egentlig bestemt meg for lenge siden at her ville jeg prøve å få igjennom noe ,men nå var all tvil borte. Noen dager senere var det "hundedate", hennes hund og vår skulle møttes og vi hadde en god unskyldning for å si hallo.  Hundene gikk godt overens, og det samme gjore vi. Så ble jeg plutslig invitert på middag, jeg nølte ikke med å si ja, såvitt jeg husker fra den kvelden ble det noe spising og en film ble satt på. Av en eller merklig grunn husker jeg ikke så mye av den filmen... Jobb dagen etter ble en utfordring, ifølge mine kolegaer var det nesten umulig å komme i kontakt med meg. Heldigvis hadde jeg ikke telefonvakt den dagen så det ble begrenset med hvilken skade jeg kunne gjøre.  Da jeg sa ifra til de hjemme at jeg ikke kom rett hjem, og at de ikke skulle vente på meg sjønte de at noe var på vei til å skje.. og det hadde de rett i.    Jeg var vel ikke mer hjemme etter den dagen annet en på besøk. Jeg og E hadde vel egentlig bestemt oss for at sånn var det. Alt klaffa så utrolig, alt så naturlig og riktig, det var ikke noe spørsmål eller konflikt. Vi bare smeltet sammen. Vi var to ensomme skjeler som omsider hadde funnet hverandre , to gamle skjeler som så hverandre igjen.  Sånn ble det, i 2006 hadde vi vært samboere i ca to år, og vi bestemte oss for å ta en ferie. Jeg hadde frieriet klart, og ho som kjenner meg såpass godt bare gikk å venta på det, vi hadde vel egentlig bestemt oss der også.  Omstendighetene skulle føre til at det vi hadde planlagt som en 2 ukers roadtrip til USA, ble til en 5 dagers storbyferie til Tokyo.  Morro med ID-biletter..  På en ugleformet benk utenfor ett Shinto tempel i en park i Tokyo spurte jeg om vi skulle håndfeste oss (gifte oss), og svaret var ett klart og rungene JA!.  2 år senere 21 juni 2008 ga vi våre løfter til hverandre under en utendørs sermoni med humanetisk forbund i Fredrikstad.  Nå er jeg gift med den eneste jeg kan være gift med, vi er gift og kjærester, det er en ting, men det båndet vi har mellom oss er helt unikt. Vi er også veldig gode venner. Jodda vi kan jo ha litt uenigheter , det hører med i pakka, men når alt kommer til alt er vi veldig godet venner.

Og det er også noe av årsaken til at jeg vil gå igjennom dette med vektoprasjonen.  Jeg vil være sammen med Eirin lenge, jeg vil ikke etterlate henne i ensomhet fordi jeg ikke ville gjøre noe med denne kroppen som er blitt alt for stor.  Jeg har to store motivasjonsfaktorer og min kjære hustru og vårt liv vi kan dele sammen er en vesentlig del av dette. Jeg vet hun støtter meg, hun vet at dette blir en tøff periode ,men så lenge vi har hverandre og kan støtte hverandre klarer vi dette sammen.

Jeg elsker deg jenta mi, du er alt for meg og jeg kan ikke tenke meg en dag uten deg.

Når kommentarene hagler.. hvordan takler jeg slikt ?

Nå skal jeg på ingen måte påstå at jeg er noe psykolog ,men jeg ville dele noen av mine tanker MHT å takle tunge issues i hverdagen. 

Som jeg regner med gjelder for alle overvektige så er det ikke å unngå at det kommer slengkommentarer, mobbing og dritt slengt i ens retning i tide og utide. Naturligvis når det passer som værst egentlig, han murpy skulle hatt seg en på snørra spør du meg..
Jeg har fortalt om noe av det jeg har fått de siste årene ,men som også nevnt er det mer eller mindre daglig at det er enten kommentarer,blikk eller tilsvarende som blir sent min retning.

  Jeg har lært meg å takle probelmer og mobbing på "min egen" måte.  Ja det å finne på noe pøk for å lette trykket når noe skjer er en del av dette ,men det foregår litt mer "bak scenen", og nå er tiden å fortelle om dette.  Jeg er av natur følsesmenneske, det er ikke å komme utenom,men jeg er også av den typen som absolutt som må analysere ett problem, jobbe med det og finne en løsning.  Så jeg har måttet lære meg å kontrolere disse følsene som egentlig vil at jeg skal sette meg ned i en krok å grine.   Jeg vet veldig godt at det å sette seg ned å grine, og dytte problemet under teppet absolutt ikke fører noe fram, jeg må deale med problemene og de tankene som farer igjennom hodet på meg. Hvis jeg ikke gjør det så bare går de å surrer der og kverna går. 

  Men når man har fått ett slag i trynet så er i min verden ikke dette grunn å sette seg ned å sture, joa kan ta en kort tid å få samlet seg naturligvis. Jeg for min del må få avklart agresjonen jeg har inni meg, og som det følsesmennesket jeg er har jeg mye aggresjon inni meg. . Men jeg vet veldig godt at det å utagere absolutt ikke funker.Det kan i det heletatt bli ganske stygt om man utagerer. Både for en selv og de i nærheten.  Denne agresjonen og ergrelsen løser jeg ut med å gjøre noe som for meg er utrolig godt (neida ikke tenk koffert nå da).    Jeg har ett bilde av ett lys, ett stort kubbelys. Dette er ikke ett fysisk bilde ,men ett bilde jeg har i hodet mitt.  Så tar jeg alle de kommentarene, blikkene og dumme tingene som har sjedd, "skriver dem ned på ett ark", igjen mentalt, ruller sammen arket og stikker det inn i flammen.  Så ser jeg flammen brenne det vekk.  Dette for meg er en enorm terapi, det hjelper meg å tenke klart og komme igjennom hverdagen.  Jeg gjør samme prosessen med alle problemer jeg får som ikke trenger noe endring i adferd eller praktisk løsning.  Dette er for meg en flott metode å komme igjennom psykiske issues som ville ha kjørt meg til vannvidd. 

Nå er jeg som nevnt ikke noe psykolog ,men jeg vet at mange overvektige sliter litt psykisk, jeg hadde også gjort dette hadde jeg ikke lært meg å få ting ut av verden.  Når en tar "brenner kommentarer" som en kan kalle det, gir dette meg en god selvfølse,mestring og ikke minst kontroll. Det gir meg ett "skjold" mot kommentarer og mobbing uten at jeg låser meg inn i meg selv.  Jeg kan stå med rak rygg og la det prelle av meg forde jeg vet at det som evt kommer igjennom sender jeg til flammene.  Etterhvert som tiden har gått har jeg utviklet en veldig god selvtillit. nettopp fordi jeg vet at ingen kan skade meg med ord. Og når jeg har kontrollen så kan jeg også ta litt igjen på de som prøver seg, Om det blir å "showe" litt med å finne på noe litt klovnestreker eller, fyre tilbake med en kjapp kommentar kommer litt an på situasjonen.

Budskapet mitt her blir at ikke la deg tråkke på, prøver noen seg så vis at du er sjefen, du vet du kan takle det som blir slengt mot deg.  Ja det kan svi, det skal det ikke legges sjul på, svien er ikke farlig. Men ta det steget videre, brenn kommentarer,blikk og drittslenging, vær stolt av den du er og hva du står for. 

Det å bli stirret på til stadighet

Jeg kan vel si med god samvittiget at jeg har en kropp som får folk til å snu seg etter meg, og det stemmer jo. I så måte skjønner jeg "kjendiser" som ønsker å være usynlige i hverdagen. Vettu det ønsker egentlig jeg også og det er noe jeg gleder meg til. Tenk ikke å bli stirret på og nærmest sett på som ett sirkus dyr. Det er vel flere en meg som kjenner til dette.. Men jeg så er det at jeg bryr meg lik katta om det og hvis folk vil stirre så for all del.. Og her klarte jeg nesten å lage mer oppstyr for meg selv en hva jeg burde. Igjen pga min litt til tider ustyrlige sans for dårlig humor og at jeg vistnok har en liten tendens å gjøre noe pøk om anledningen bryr seg og jeg har hodet med meg. På Torsdag i forrige uka spurte min kjære om jeg kunne stikke innom den ene konditoren på Jessheim storsenter å hente ei kake og kjøre den ned til skolen ho jobber på (min kjøre kone er lærer). Iallefall joa det var ikke noe problem, jeg er pr tiden sykemeldt så jeg hadde egentlig ikke noe bedre å gjøre... Så jeg kjører opp på senteret, ett par kilometer fra her jeg bor og ned i parkeringshuset under senteret, her er det en rulletrapp som går opp i senteret, mer eller mindre rett ved siden av konditoren jeg skulle så dette passet meg bra. Jeg tar med ei butikktralle så jeg slipper å gå på snørra med kaka om så galt skulle skje så var iallefall den reddet. Nuvel, jeg står nå i rulletrappa å koper mens denne tar meg og tralla opp. Så kommer det vittige, i enden av rulletrappa er dette konditoriet, og ikke ett konditori uten serveringsmuligheter, en drøss med bord og stoler i pene grupper så folk kan nyte sin kaffe og kake.. for all del. Det ikke jeg tenkte på er at mange pensjonister tilbringer en formiddag der og hva ser de komme opp rulletrappa.. jo meg i min egene høye og breie figur (4 kvm sten arne er vanskelig å bomme på..), som fra dems synsvinkel kommer opp av gulvet. Rulletrappa er ganske slak og går ikke så fort så det tar litt tid, en ca 10-12 sekunder fra de begynner å se luggen min til hele meg er oppe på gulvplan. Jeg ser ett hode snur seg, så varsler h*n sin bordkamerat, som varsler sin, som varsler nabobordet så har vi det gående. Hodene snur seg og når jeg er oppe på gulvplanet har jeg halve konditoriet som ser i min retning. Stortsett pensjonister og noen få småbarns mødre, og ett japansk ektepar (turister) som nesten setter kakeskiva i halsen. Joa dette klarer tilogmed ikke jeg å gå glipp av. Jeg er litt distre, og går ofte i mine egene tanker uten helt å følge med, men dette klarte jeg så definitivt ikke å gå glipp av.. Så der var vi ja.. en drøss med hoder pekende i min retning, her kommer giraffen.. evt elefanten alt ettersom åssen du ser det. Det værste er at ingen av dem tenkte over at de satt å stirret på meg... Dette må gjøres noe med.. kjapt og brått rekker jeg ut en arm i hver retning og sier med normal stemme "TA-DAAAA!".. Da ble de aller fleste oppmerksom på hva de gjore og ble veldig opptatt med kaffen sin igjen.. Og da jeg tusla tilbake langs med spiseplassen der med en diger masjipankake i handlevogna var det ingen som la merke til meg. Alle var så opptatt med kaffen sin at jeg ikke kunne annet en å flire..

Det er ikke det at folk stirrer med vilje, i min erfaring er det en underbevist handling.. Men her skal jeg også si at de som stirrer mest er eldre, spesielt menn har jeg oppdaget. Kvinner er mer sånn "å du se på han" pek og hvisk, mens menn bare stirrer og snur seg... Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har fått litt nok å gått bort til den stirrende gubbe og spurt om det var noe jeg kunne hjelpe han med. Somregel hører jeg bare ett mutt "unskyld" og så haster'n videre. Jeg lærte da noe folkeskikk av mine foreldre og en av de tingene var ikke å stirre på noen og heller ikke peke. Dette må da den eldre garde også ha fått med seg. De aller fleste "normale" folk opp til ca 50-55 års aldern virker som normalt oppegående folk med, om jeg skal kalle det god oppdragelse, iallefall er det ett fåtall av dem som stirrer eller kommenterer. Naturligvis er det noen unntak som bekrefter reglene. De fleste kommentarer, stirring og peking får jeg fra barn/ungdom fra 2-17 ca og eldre fra 55-60 og opp. Jeg skjønner ikke helt denne "demografien". Men er det flere som har litt innsikt her er dette noe jeg har tenkt litt på åssen kan ha seg.

Men hvordan takler man dette ?? Jeg kan bare snakke for meg selv naturligvis, så kom heksa i meg fram ,og jeg skal prøve å forklare åssen jeg takler dette som "andre utsetter meg for" (uten å få akkurat det til å høres som en klisje). jeg slår en sirkel rundt meg og "forankrer" meg i jorda. Dette gjør jeg mentalt, jeg bruker ett lys som grunn, dette lyset bruker jeg å slå runt meg. Jeg står i midten av flammen, den kan ikke skade meg ,men den holder "ondskapen" ute. I mine øyne er dette lyset en rød eller lilla "glo" og jeg er trygg bak denne. Og det er bare jeg som kan ta den ned, dette høres kanskje VELDIG rart ut ,men alikevel, det funker for meg.

veeeenter og holder på å bli G A L

Liten oppdatering.. DET ER IKKE NOE Å OPPDATERE... det er litt frusterende egentlig. Det var en her ,  som sa at tolmodigheten min virkelig kommer til å bli satt på en prøve i ventetiden.. og ser man det.. det stemmer.

I'm kinda loosing my mind. Prøver å få tak i Aker om kanskje de har en peil på når noe skjer, kirurgtimen skulle jeg hatt for en måned siden. Da var det blitt utsatt pga "for mye å gjøre"..

In other news.. holder fremdeles på med daglig lymfedrenasje og det ser ut som det funker, men det tar tiiiiid, har vært sykemeldt pga dette siden midten av februrar og å si at det er litt kjedelig å sitte med foten på en krakk halve dagen og prøve å ha sirkulasjon der den andre halve dagen er ikke det mest givende jeg noengang har gjort.


Men se på den positive siden, for hver dag som går blir ventetiden forhåpentligvis proposjonalt kortere.

Detta blir litt syting, men er bare frustrert og må få ut litt.

Detta blir litt syting, men er bare frustrert og må få ut litt.


Har noen tunge dager (bokstavlig talt), ryggen har slått seg vrang igjen og jeg har tidevis kraftige smerter. Det kjennes ut som alle musklene i korsryggen er i krampe og vil bare ikke gi seg. Det kommer i "drag" og jeg holder på å tilte. Alt er vondt.. stå og gå er jævlig, ligge er helt jævlig og å sitte går til en viss grad ,men er ikke noe sps det heller.

 Akkurat nå er jeg der hvor jeg lurer på hva i helsikken jeg har gjort for å fortjene dette. Jeg trodde jeg hadde vært en god heks, men tydelig at karmakontoret ikke på noen måte er enig dette.  Jeg hadde veldig lite ryggproblemer fram til for ett år siden. Men etter den omgangen jeg hadde da har jeg ikke kommet meg helt tilbake igjen.  Det kommer periodevis og nå er jeg en periode..

Det som er like frustrerende er at jeg ikke får gjort noe særlig av noe av det jeg liker best. Skyte, jeg klarer ikke stå lenge nok til å dra på banen , selv om avtrekker fingern min klør. Det eneste jeg kan gjøre er å "tørrtrene" med klikkpatroner så jeg iallefall holder avtrekksferdighetene noenlunde ved like. Men noe skikkelig blæsting blir det sørgelig lite av akkurat nå. 

Vurderer å legge visse kroppsdeler på Ebay , men tviler på at det akkurat blir rift om dem.. 

Det eneste positive jeg ser akkurat nå er at det går over, er bare så sykt når det holder på.

OG det er bare -2- måneder igjen til jeg skal til kirurgen (ifølge aker var det i slutten av april,begynnelsen av mai...) OG da er det vår i tillegg..


tror jeg bare går å prøver å få litt søvn... natti..

Ting tar tid..

Vel som mange vet står jeg i kø for "slankeoprasjon". Dette har jeg gjort i snart halvannet år og kommer nok ti å gjøre det en stund til.  Hadde jeg hatt råd hadde jeg tatt dette privat hos Alleris eller tilsvarende institusjon. men 140 000 har jeg bare ikke råd til..

Det jeg ikke helt skjønner er at denne behandlingen ikke er høyere prioritert i det offentlige. Pr idag så er 2-3 års ventetid ikke unormalt og endel venter lengre en dette også. Det er ikke noe å si på kapasiteten,  men det mangler penger. Aker sykehus fikk budsjett til ca 250 oprasjoner i år (2011), men ventelistene er kjempelange. med over 700 personer i kø sier det jo sitt. 

Denne behandlingen redder liv, det er det ingen tvil om og den hjelper folk som har slitt med overvekt å komme tilbake til ett normalt og produktivt liv. Mange går fra ett liv på trygd og ut i arbeidslivet igjen. Mange blir kvitt helseproblemer som søvnapne,høyt blodtrykk, diabetes 2 og ymse belastnings sykdommer.

Så igjen,  hva er da iveien for å prioritere denne behandlingen ?  ja det koster penger å få folk friske, men er det ikke bedre at man invisterer en slant så en kan komme tilbake å bidra i samfundet . ? Man bidrar mer som skattebetaler en trygdemotaker vil jeg nå regne med.  For ikke å snakke om livskvaliteten til den det gjelder.

Nå er jeg heldigvis i vanlig jobb og slipper å tenke på trygd. Men jeg vet at jeg kan bli uføretrygdet med en enkel telefon til fastlegen.  Men vil jeg det.. absolutt ikke.. jeg hadde gått totalt på veggen.  Jeg er det man kan kalle kraftig overvektig ,men jeg velger å ha en vanlig jobb framfor å bli trygdet..  Kanskje jeg gjør noe feil her med å få hjelp til oprasjon.  Jeg skal inn til samtale med kirurgen iløpet av april/mai måned og jeg HÅPER at jeg får gjennomført oprasjonen iløpet av 2011 engang.  

jeg har iallefall satt meg som mål å være så normalvektig det går an for meg å være til 40 års dagen min. det er ca 5 år til.  Med hjelp av en slik oprasjon og egen innsats er det faktisk sansynlig at dette målet er oppnåbart. 

Men hadde jeg hatt ett spørsmål å stille vår "kjære" statsminister hadde det nettopp vært hvorfor ikke behandling av syklig overvektige blir høyere prioritert.

Jævla drittunger.. noen er mer bråkjefta en de har godt av

Det skjer jo stadig ting i min verden som i alle andres og de fleste er ganske ordinere som jeg har nevnt tidligere med kommentarer på størrelsen min og hva jeg burde gjøre. Men idag hadde jeg en "morsom"..

Var på ICA Maxi på strømmen på vei til jobb. Jeg sto i fruktavdelingen og så etter noe bananer, jeg er litt kresen og foretrekker modene gule bananer og ikke de grønne. Vel iallefall. Så hører jeg "hei du din feite faen, hva gjør du i fruktavdelinga, sjokoladen er borte ved kassene !!". jeg var den eneste der så jeg titta opp (min feil jeg burde ha ignorert dem, men men). "ja du ja.. skal du prøve noe nytt eller !". Dette var 3 snørrvalper i 15-16 års aldern tenker jeg, han som prata til meg, ei jentunge og en kamerat.

Vel rett ved siden av meg står ett brett med appelsiner i båter som smaksprøver.. mens jeg svarer "vel små'n frukt er bedre en mye annet" tar jeg tak i en båt og fortsetter "...se her ta en appelsin" og kaster denne mot han. Jeg viste at refleksene hans ville gjøre at han tok imot, men så skjedde det jeg ikke ventet, han tok ikke imot, han klappet den mellom hendene så all safta sto veggimellom, over klæra hans og rett i ansiktet på'n, og det er jo litt saft i en kvart appelsin. Han ble tyte forbanna og sprut rød i ansiktet, de to ved siden av han fikk litt på seg. Jeg flirte hele veien til kassa og gliser ennå.

Litt mer hendelser og tilbakeblikk

Det er de som påstår jeg kan være litt arrogant, men det ligger i at jeg ikke lar meg pille på nesa.

Da jeg var yngre på barne og ungdomskolen var jeg i slosskamper rett som det var, og somregel gikk det slik for seg at jeg ble rundbanka uten å gjøre stort annet en å ta imot. Jeg hadde jo tross alt fått beskjed om jeg ikke måtte ta igjen for jeg var mye større en alle de andre. Var generelt både ett og to hoder større en alle og kunne lett slenge folk veggimellom... Og slik ble det ofte at jeg var en hoggestabbe, folk kunne slå og sparke på meg så mye de gadd for jeg tok aldri igjen alikevel. Og prøvde jeg å ta en så fikk jeg streng formaning om at jeg ikke kjente min egen styrke og det ville bli værst for meg om jeg tok igjen og vedkommende ble skadet..

Etterhvert som jeg har blitt eldre har jeg utvikla til å ha det i kjeften istedet for i nevene. Under førstegangstjenesten gikk jeg vekterkurs og selvforsvarskurs, så jeg har ingen problem med å forsvare meg fysisk. Men har lært meg å gjøre minst mulig skade, selv om jeg ikke hadde hatt noe som helst problem med å kveste en person med svært få grep.

Humoren min er sånn at jeg elsker å ta innersvingen på de som tråkker på meg. Som Clintern sa i en film "don't let the prick get the satisfaction". Det er noe i det... hvis man blir pirka på ,men ikke gir noe respons på dette, gidder somregel ikke h*n å fortsette. Elementer psykologi..

Skjønt det er de som ikke helt følger standard og tror de kan ta seg til rette med å angripe meg. Dette har skjedd og kommer til å skje igjen så lenge jeg er såpass stor..

Det skjedde sist for ca 3 år siden, sommeren 2007. Jeg var på ett senter ikke så langt fra der jeg bor og hadde noen småæren. Da ble jeg angrepet (igjen) av en kvinne, ho var litt eldre en meg kan tenke meg slutten av 30 begynnelsen av 40 åra. (jeg var 32 for 3 år siden) Ho begynte med å verbalt antastelse, da jeg ignorerte henne fotfulgte ho meg med ukvemsord. Jeg begynte å bli irritert,men valgte fortsatt å ignorere henne og tenkte at det var ho som dreit seg ut..

Så ble ho fysisk.. Jeg fikk ett slag i ryggen og ett spark i baken (lett å treffe der antar jeg..) da stoppa jeg og ba henne på en bestemt måte å kutte ut.. Da fikk jeg en ørefik.. så kom knytneven hennes flyvende.. denne ble parert med armen min og jeg tok ett fast tak i håndleddet hennes. Da kom den ene foten flyvende mot skrittet mitt, men jeg klarte å komme noenlunde klar av dette. Da hadde jeg fått mer en nok.. Jeg brukte politigrep og vrei armen hennes bak på ryggen mens jeg snudde henne klar av meg og presset henne først i nærmeste vegg for å få total kontroll, deretter la jeg henne fast i bakken, mens jeg fikk hjelp av en annen mann og kvinne til å holde henne nede. Da kom vektere som la henne i jern og vi gikk på vekterrommet og kontaktet politiet. De kom ganske kjapt og tok forklaring av meg + vitner, skrev anmeldelsen og tok dama med seg. De sjekket med oprasjonssentralen på henne og ho var tidligere ukjent og ikke straffet. Heller ingen tidligere kontakt med psykriatri fikk jeg vite i etterkant. På politistasjonen hadde ho avgitt forklaring om at ho ble provosert på hvordan jeg så ut, og at jeg i det heletatt kunne gå ute slik jeg var. Ho fikk en kraftig bot og betinget dom for legemsfornærmelse for dette forholdet. Politiet spurte om jeg ville komme med sivil sak og erstatningskrav, men jeg sa at den straffen ho hadde fått fra det offentlige var greit for meg. Jeg ville ikke gjøre noe mer utav det.

Ett annet tilfelle var i slutten av oktober ifjor (2009). Jeg skulle til Bodø en tur å hente en revolver jeg skulle overta (S&W 686, 357 magnum for de som er kjent med den type ting). Jeg kom litt tidlig til flyet og satt ved gate på Gardermoen og venta.. jeg leste litt i ett blad jeg hadde og plaget ingen andre en meg selv. Så kommer det ett kvinnemenneske, en litt eldre dame (jeg fatter ikke hvorfor jeg tiltrekker dem).. Ho satte seg ved siden av meg og spurte hvor støttekontakten min var.. For det var jo kjempefint at sånne som meg kunne være ute iblant andre mennesker selv om det var under oppsyn, og at noen ville forbarme seg over meg å være støttekontakt var jo kjempefint, og at ho godt kunne være hos meg til støttekontakten kom tilbake så jeg ikke skulle være alene..

Unødvendig å si at jeg ble litt overasket (igjen, jeg lar meg lett overaske..). Jeg tenkte iltt fort, så tok jeg tak i lommeboka mi og viste SAS ID'en min... der står det "sales representative". Jeg takket høfflig for omtanken , og la til at jeg hverken hadde eller hadde bruk for noe støttekontakt, Jeg tok en liten "spansk" å sa at jeg skulle til Bodø for å bistå i kunderelasjoner med en av våre avtalekunder i Bodø. Ho ble helt bleik i ansiktet og beklaga seg så det holdt til nyttår.. Ho sa ho trodde jeg var en lettere tilbakestående som var ute på "luftetur" og siden ho ikke så noen som "passet" på meg ville ho sørge for at alt var bra.. så trakk ho seg forsiktig tilbake og jeg satt å rista oppgitt på hodet..

Har mange mange mange sånne småhendelser... Å du hellige gudinne å jeg gleder meg til å bli "normal" og "usynlig

Det er utrolig hva folk klarer å lire av seg. Jeg kan være ganske freidig selv ,men har lært en viss folkeskikk. Når det er sakt er det ganger jeg bare ikke klarer å holde meg for å finne på noe pøk.. Jeg får slengkommentarer og gloende øyne hver eneste gang jeg er ute i det offentlige, om jeg er på ett senter, eller i butikken. Det holder om jeg går på gata så glor,peker og kommenterer folk.. Ja jeg er stor, jeg er 193cm lang og ca 240 kg ,men herrefred la meg nå være..

Hadde jeg skullet klikka eller gått i kjellern hver gang jeg fikk slengkomentarer eller tilsvarende for silk jeg ser ut hadde jeg garan-f'ens-tert ikke sittet her idag. Da hadde jeg enten vært på Ullersmo med vold eller draps dom, eller 6 fot under. Men jeg er sånn at jeg heller finner på noe faen som jeg ikke kan bli tatt på i retur, evt prøver å overse hele opplegget. Jeg har blitt mobba for størrelsen hele livet så en blir godt herda etterhvert.

Slengkommentarer på størrelsen min

Dette er sak jeg skrev på facebooksiden min og på ett forum jeg er på for "likesinnede" ,men jeg deler det her også.

Dette er datert 1 okt 10.

"Sleng komentarer på størrelsen min er noe jeg får rett som det er, stygge blikk og fliring er også helt dagligdags. men dagens episode så idag klarte jeg ikke helt å ignorere det..

Var en tur innom en Rema1000 på vei til jobb idag for å handle noe så spennende som knekkebrød og hvitost.. jaja kjempeopplegg..

Jeg tusla nå inn der og iløpet av søket etter det jeg var ute etter, jeg sto å så i knekkebrød hylla, kom det ett kvinnemenneske i ca 60-65 års alderen tenker jeg, pent kledd bort til meg. Ho kjørte handlevogna si inn i det ene låret mitt og fyrte løs.. "du er faen meg så feit at du skulle vært på utstilling !!!".. Så snudde'a ryggen demonstrativt mot meg og forsvant.. Jeg ble først litt perpleks så rimlig pissed.. Jeg vurderte å suge tak i'a og spør hva pokker ho drev med, men jeg droppa det til fordel for fornuft og eget velvære..

Da jeg kom til kassa så jeg dette kvinnemennesket igjen litt lengre bak meg i en annen kø og bestemte meg for en liten hevn.. Jeg sa stille til han som satt i kassa at jeg syntes jeg så den personen, og beskrev damen, så ut som ho stappet varer ned i trillebagen sin, og mulig med hensikt å stjele fra butikken. Ho hadde jo en diger handlevogn, så hvorfor stappe ting i trilla i tillegg.. Han takket for tipset og jeg forsvant ut av butikken og satte meg i bilen.

Igjennom vinduet så jeg at to av de ansatte holdt henne igjen i døra.. Unødvendig å si at jeg flirte rimlig godt.. Bra det er en butikk jeg ikke er innom så alt for ofte.."

Må vel starte da..

Første innlegg her.. skal teste å se åssen dette går med blogging da det er noe jeg ikke har prøvd før.

* Til skrekk og advarsel:
Først og sist så kan vi ta dette med "forum & blogg-troll", fyr løs med eder og galle så mye du gidder, men som det står i "skrifta" du høster som du sår.  Går du over streken sletter jeg innlegget ditt, men jeg har ganske god takhøyde.Greit jeg kan ta kritikk,men alt med måte. Har du ikke noe pent å si, eller bare er ute etter å slenge dritt... finn ett annet sted å gjøre det, en murvegg eller en bøtte vann eller noe i den retning.jeg kan lett finne på å ta med akkurat innlegget ditt i bloggen min og det behøver ikke nødvendigvis gå til din fordel  Men oppfør deg pent så kommer vi godt overens :)

*neste blir , dette er ett sted jeg kommer til å "skrive av meg" for å si det slik. om du som leser har noe kommentarer, så kom med det.  Hvis du finner dette intresant så er det bare hyggelig, men hvis du ikke gjør det, så er det ingen skam å "snu i døra".  De første postene videre her blir utdrag av poster jeg har gjort på forum og min facebook.  ellers blir det som tankene kommer og der kan det være litt av hvert.  Det vil ikke bare bli med min planlagte vektoprasjon og veien til det normale liv. Om jeg får dette til kommer det alt det vanlige surret jeg driver med også, jobb, hobbyer og interesser. jaja du vet hva jeg mener.

S A